Av Synnøve Andersen
I tro dro patriarken Abraham ut da han ble kalt, og det ble starten på en livsvandring preget av Gud som kalte ham. Vi får kunnskap om noen av de tankene han gjorde seg, både med og uten tro - hva han selv sier og hva andre skrev om han. Og vi blir gjennom Abraham kjent med Gud som forteller oss sine tanker som profeten Jeremias sier er: «.. fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp.» (29,11)
Bibelen er taus om hvordan Abraham fikk kallet til å dra av gårde til det landet som skulle bli vist ham, men det må ha vært gjennom en god og betryggende relasjon, litt utprøvd i det små?
I 1.Mos.12,1-3 står det om 3 løfter - han skulle få: et land, et folk og velsignelse.
Det var nok ikke helt enkelt å begripe hva disse løftene innebar sånn med en gang, men han fikk dem repetert og gjennom prøving og feiling nådde han Morias fjell, en «topp» i tillit og tro som ingen andre.
I 1.Mos.12,5b-6 «De dro ut for å reise til Kana´ans land, og de kom til Kana´ans land. Og Abraham dro gjennom landet til stedet Sikem.» «Stjernen» må ha stanset her, for da åpenbarte Herren seg for Abraham og sa: «Din ætt vil jeg gi dette landet.»
Han tok imot denne gaven i form av et løftet og takket ved å bygge et alter.
Det gjorde han også da han flyttet, og uten en ny åpenbarelse påkalte hans Herrens navn – en god vane og et godt grunnlag for en stødig vandring.
Men noen feilskjær ble det i hans liv også - til hjelp og trøst for oss.
På grunn av hungersnød dro de til Egypt og han sa til Sara sin kone: «Si at du er min søster» (1.Mos.12,13) Men han ble oppdaget og kalt inn på teppet til Farao som Herren hadde sendt store plager: «Hva er det du har gjort mot meg? Hvorfor fortalte du meg ikke at hun er din hustru?» «Se, her er din hustru, ta henne og gå!»
Så ble han vist bort med alt sitt. Pinlig å lese, men Gud hadde holdt sin hånd over Sara! Abraham var blitt rikere, dog som det sies i vår dagligtale: han hadde fått en ripe i lakken. Hadde han vært for opptatt med egne planer til å bygge et alter for Herren da han kom til Egypt?
Men da han kom til Betel igjen sammen med Lot som fulgte med, påkalte han Herrens navn.1.Mos.13,3-4
Og Gud angret ikke på sitt kall! For da Lot hadde valgt for seg selv hvor han ville slå seg ned da de to husholdene måtte skille lag (for å få plass nok til alt de eide), kom Herren igjen til Abraham! «Løft nå dine øyne og se ut fra stedet der du står -!» «For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider.» 1.Mos.13,15.
Årene gikk - sikkert med mye arbeid og slit. Stor redningsaksjon i krig, møter med prominente mennesker, engler og Herren selv (kap.14 og 18) – det til tross kom han ut for samme vanskelige situasjon i Gerar (1.Mos.20) som i Egypt. Bare at denne gang måtte han offentlig bekjenne: «Jeg tenkte...» Og selv om det ikke var trostanker, hjalp Gud sin venn ut av situasjonen. For Abraham ble ikke utvalgt p.g.a.sin fullkommenhet, men fordi han trodde Gud og det ble regnet ham til rettferdighet ! Og på dette er han også blitt vår far, vi som tror!
Senere viste han at troen ble en del av hans tankeliv. Og hvilken høyde var det ikke han nådde på Moria da han skulle ofre løftesønnen Isak! (kap.22) – «Han tenkte at Gud også er mektig til å reise opp fra de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde.»(Hebr.11,19)
Abrahams offervilje og tro måtte glede Guds hjerte «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle», og Herrens engel (Jesus) «Han som da han var i Guds skikkelse....fornedret seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.» (Fil.2,6-8)
I dag kan vi mate våre tanker med «troens og den gode læres ord» og etterfølge dem som «ved tro og tålmod arvet løftene» - må Gud hjelp oss til det!
