Av Kurt Urhaug

Fortellingen om Esau og Jakob lærer oss om situasjonen mellom to folkeslag i Midtøsten.

Det ble noe trøblete i mors liv. Før de er født får vi vite at tvillingene er to folkeslag, og at den eldste vil tjene den yngste. «Men barna støtte mot hverandre i hennes liv. Da sa hun: Er det slik med meg, hva skal så det bety? Og hun gikk for å spørre Herren. Og Herren sa til henne: I ditt liv er det to folk, og fra ditt skjød skal to folkeslag skille seg at. Det ene folk skal være sterkere enn det andre, og den eldste skal tjene den yngste.» 1Mos 25,22f.

I hjemmet til Rebekka og Isak vokste Esau og Jakob opp. Esau er den eldste av tvilingene og er den førstefødte med alle de rettigheter og privilegier dette har. Men under fødselen var Jakob like i hælene. «Den første som kom fram, var rød, og lodden som en kappe over hele kroppen. Og de kalte ham Esau. Deretter kom hans bror fram. Hans hånd holdt fast i Esaus hæl, og de kalte ham Jakob.» 1Mos 25,25f.

Som søsken flest, så er de ulike i sinn og interesser. «Da guttene vokste opp, ble Esau en dyktig jeger, en mann som levde ute i marken. Men Jakob var en stillferdig mann som holdt seg ved teltene.» 1Mos 25,27.

Det er lite som tyder på at den eldste vil tjene den yngste, men det må ha vært misunning hos Jakob. En dag kom Esau hjem fra markene, og var både sulten og trett. Lukten fra måltidet til Jakob, vekket smaksansene hos Esau, og sulten i kroppen ble enda sterkere. Da var det lett for Jakob å gjøre et bytte med Esaus odelsrett.
«Og Esau sa til Jakob: Vær så snill, la meg få sette til livs noe av det røde – dette røde du har der. For jeg er rent utkjørt. Derfor kalte de ham Edom. Da sa Jakob: Selg meg da i dag din førstefødselsrett. Og Esau svarte: Se, jeg holder på å dø, hva verd har vel da førstefødselsretten for meg? Jakob sa: Gi meg din ed først! Og han gjorde sin ed på det, han solgte sin førstefødselsrett til Jakob. Jakob gav så Esau brød og linsevelling, og han åt og drakk. Så reiste han seg og gikk sin vei. Slik ringeaktet Esau førstefødselsretten.» 1Mos 25, 30-34.

I tillegg til dette, så ble også Isaks velsignelse gitt til Jakob. Det skjer ikke på en rett måte.
«Jakob sa til sin far: Jeg er Esau, din førstefødte. Jeg har gjort som du bad meg. Vil du nå sette deg opp og ete av mitt vilt, så din sjel kan velsigne meg!» 1Mos 27,19.

Velsignelsens innhold er: «Gud gi deg av himmelens dugg og jordens fruktbarhet – korn og most i overflod! Folk skal tjene deg, og folkeslag skal falle deg til fote. Vær herre over dine brødre, og måtte din mors sønner bøye seg ned for deg. Forbannet være den som forbanner deg, og velsignet være den som velsigner deg!» 1Mos 27,28f.

På grunn av dette ble det en veldig sinne og aggresjon hos Esau.
«Esau la Jakob for hat på grunn av den velsignelsen som hans far hadde velsignet ham med. Og Esau sa i sitt hjerte: Snart må vi ha sørgedager over min far, og da skal jeg slå i hjel Jakob, min bror». 1Mos 27,41.           

Det ble ingen familieidyll i hjemmet til Rebekka og Isak. Jakob må pakke sine saker og rømmer til sin onkel i Karan. Veien går via Judea og Samarias fjell. Da Jakob må ha seg både mat og hvile, får Jakob en sterk berøring av Gud. «Og se, Herren stod over den og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det land hvor du nå ligger, vil jeg gi deg og din ætt. Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal utbre deg mot vest og mot øst, mot nord og mot sør. Og i deg og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes.» 1Mos 28,13f.

På veien til et fremmed land, sier Gud til Jakob at løfte om landet, Israel, er gitt til ham. Ætten er Abraham, Isak og Jakob. Etter 20 år hos sin onkel, vender Jakob tilbake til sitt barndomshjem, og på veien får han et nytt møte med Gud. Her blir det også et nytt navn: «Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet.» 1Mos 32,28.

Tvillingparet og søsken revaliseringen som begynte i Rebekkas liv, har nå navnet Edom og Israel. Det er både et personnavn og et navn på landområder. Jakob er Israel og Edom navnet er det områdene sør for Dødehavet, og strekker seg inn i dagens Jordan. Kongen i Edom nektet israelittene å gå gjennom landet hans på veien fra ørkenen til Kanaan (4 Mos 20,14ff). Dette er den samme konflikt og revalisering vi ser i dag mellom disse to folkegrupper.

Vi skal merke oss møte mellom Esau og Jakob. Det har et sterkt profetisk skildring mellom to brødre som lenge var i konflikt med hverandre.

Jakob er redd og ber til Gud: «Og Jakob sa: Min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud! Herre, du som sa til meg: Vend tilbake til ditt land og din slekt, og jeg vil gjøre vel imot deg! Jeg er uverdig til all den miskunnhet og trofasthet som du har vist mot din tjener.» 1Mos 32,9f.

Bønn til Israels Gud gir kraft til tilgivelse, veiledning og lys. Møte mellom to folkeslag, to brødre er ikke i dødens tjeneste, men livets tjeneste. «Da Jakob så opp, fikk han øye på Esau som kom. Men Esau løp ham i møte og omfavnet ham, han falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt. 1Mos 33,1-4. Dette er veien til fred. Bibelens anmodning og orden, er veikartet til fred.

Rut kom fra Edom landet og sier til sin jødiske svigermor: «Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.» Rut 1,16.