av Edvard Foss
I mange år har jeg vært med Bildøy Bibelskole på studietur til Israel.
Til landet der det skjedde.
Fulgt i Jesu fotspor fra nord til sør.
Turene har som oftest hatt sin avslutning i Jerusalem. Byen der det skjedde.
En av dagene har vi vandret langs «Via Dolorosa», smertenes vei, der tradisjonen sier Jesus bar sitt kors på vei mot Golgata.
En vandring til ettertanke mitt i dagens «bråk og uro».
Fastetid er en tid til ettertanke. Mitt i tidens uro.
En tid hvor vi gjennom evangelienes tekster nok en gang kan følge Jesus på lidelsens vei mot Golgata.
Den veien han gikk for våre synders skyld.
Og som på Jerusalems «Via Dolorosa» er det også i evangeliene noen steder det er verd å gjøre en stopp.
Første stopp
Joh.12.24: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør bærer det mye frukt».
Jesus visste at han måtte til Golgata.
Skulle vi bli frelst, måtte han dø, slik hvetekornet må legges i jorden for at det skal bli flere korn.
Hvor underlig det måtte være for Jesus å leve sitt liv med det for øyet, at Han ikke skulle dø en naturlig død. Men derimot en stedfortredende død under Guds forbannelse for vår skyld. Skulle vi bli frelst, måtte han dø. Det var umulig for Gud å frelse menneskene uten et oppgjør for synden.
Jesus måtte ta og tok det oppgjøret i vårt sted.
«Skyldbrevet som gikk oss imot,strøk han ut og tok bort, fjernet det, da Han naglet det til korset.»
Ved dette «stoppested» blir vi stående i undring; «tenk at du elsket meg så..»
Andre stopp
Joh.12.27: Nå er min sjel forferdet!. Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne timen. Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne timen».
Jesus ville til Golgata. Den tyske presten og salmedikter Paul Gerhardt skriver i sin flotte påskesalme Her ser jeg et uskyldig lam, følgende setning; Til offerstedet står Hans hu....
Det var ikke bare slik at Jesus måtte til Golgata men Han ville. Selv om Han visste hva som ventet Ham av hån og spott og menneskelige lidelser, og til slutt bli forlatt av Gud, ville Han likevel til Golgata. For vår skyld. For å frelse oss fra en evig fortapelse.
Men Jesus ville til Golgata også for sin egen skyld. Vi aner dette når vi leser Hebr. 12.2; For den glede han hadde i vente led han tålmodig korset.... Hvilken glede var det han så fram i mot? Jo dette, at han ved sin død skulle vinne seg en brud. Noen som i all evighet skulle tilhøre Ham. Og «veien» til bruden gikk om Golgata og forbannelsens tre.
Tredje stopp
Joh.10,17 – 18: Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til for at jeg skal ta det igjen. Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv......
Jesus gikk frivillig til Golgata. Selvfølgelig gjorde Han det, Han som ville til Golgata. Det var ingen menneskelig makt som tvang Ham, det var kjærligheten til en fortapt menneskeslekt.
«Det var Ham svært å tenke på at verden skulle under gå. Det skar Ham i Hans hjerte...» Paul Gerhardt skriver videre i salme vi før nevnte; «Når alle piner bydes frem, Han svarer, Gjerne hvert et lem er villig til å lide». Vi blir «stående « en stund ved dette «stoppested» i takknemlig undring.
Tenk at det var for meg!
Fjerde stopp
Joh.19.30: «Det er fullført».
Her helt inn ved korset får vi høre disse vidunderlige ord. Det er liksom ikke mere å si. Frelsesverket er fullført en gang for alle. Gud er fornøyd. «Han har fått løsepenge..»(Job.33,24). Det er nok det som Jesus gjorde!
Se vi går opp til Jerusalem,
i hellige fastetider.
For der å se Jesus Guds egen Sønn.
Når han for syndere lider.
Se, vi går opp til Jerusalem
til Frelserens kors og pine.
Til lammet som ofres for verdens skyld,
for dine synder og mine.
