Av Edvard Foss
Salme 103 er en av det gamle testamentets 73 salmer som bærer Davids navn. Det er salmer om anger over synd, prøvelser og motgang, Guds omsorg og godhet, lovsang og tilbedelse. Salmer en kristen kan kjenne seg igjen i, og hvor han kan finne trøst og hjelp i livets mange situasjoner.
Salmen begynner med at David snakker med seg selv. Han minner sin sjel om å lovsynge Herren, og grunnen er denne: «Glem ikke alle Hans velgjerninger…» Det er en takknemlig konge som holder fram for seg alt det gode Herren har gjort og gjør mot ham. Dette må du ikke glemme sier han til seg selv.
For en kristen, og en ikke kristen med, kan det være nyttig å stanse opp i hverdagens mange gjøremål og minnes Guds velgjerninger. De er så uendelig mange. Tenk bare på «de hverdagslige ting»; mat og klær, hus og hjem og fred i landet for å nevne noe. Ting vi ofte tar som en selvfølge, men som er en side ved Guds godhet og nåde. Velgjerninger som gir grunn til takk.
David nevner ikke noe av dette, selv om det er viktig, men han holder fram det aller viktigste. Det som har med forholdet til Gud og evigheten å gjøre. Tre ting tar vi med her.
Han som forlater all din misgjerning. Vårt største behov er syndenes forlatelse, fordi hvert menneske har syndet og er skyldige overfor Gud. Syndeskyld vi ikke kan bli kvitt med egen innsats. Eneste muligheten er å komme til Jesus med den, slik David vitner i salme 32; «jeg bekjent min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Og du tok bort min syndeskyld». Her i salme 103 vitne han om at tilgivelsen er total. Gud forlater all vår misgjerning. Ikke bare det halveis eller delvis, men absolutt all misgjerning tilgir han. Ikke nok med det, han fjerner den. «Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt bort fra oss». Slik øst aldri noensinne vil møte vest, vil aldri den synd som er bekjent for Jesus, møte oss igjen. Den er tilgitt for Jesu skyld, han som led døden for alle våre synder, for at vi i ham skal skulle ha evig liv. En tilgitt fortid og en trygg framtid.
Han metter din sjel med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen. Den som er mett, er tilfreds. Han har fått det han behøver og søker ikke noe mer eller noe annet. Han har nok i det han har.
Hva er det Gud «metter med» som kan tilfredsstille det menneske som lenget og er urolig med tanke på evigheten? Som aldri blir tilfreds med seg selv og sin kristendom, men stadig søker noe nytt, noe mer. Gud «metter» med det han selv er tilfreds med. Med Jesus. Ved Jesus død på korset «forsonte Gud verden med seg selv, slik at han ikke lenger tilregner dem deres overtredelser». Alle sider ved frelsen er fullført ved Jesu død i vårt sted. Jesus har ordnet det som ordnes måtte. Han sa det selv, «det er fullført». Så totalt, at den som ingenting har, har alt i Jesus. Det er nok det som Jesus gjorde….. Tro det og du har det.
Kjære søkende strevende leser som ikke kan finne hvile, men stadig søker noe mer, noe annet, bli opptatt med Jesus, hva han har gjort for deg, er for deg, og hva du er og har i ham. Ved evangeliet om Jesus Kristus er det Gud «metter med det som godt er», slik at du finner hvile der Gud hviler. Hvil deg i nåden. Den gjeldet i dag, for deg. «Matfatet» er bibelen, Guds troverdige ord.
Det er ved det samme budskap Gud fornyer den som tror på ham, ikke ved å søke noe mer, noe annet, hva dette enn måtte være, men ved stadig å være opptatt med hva vi har i Jesus.
Han som forløser din sjel fra graven. Det mest sikre i tilværelsen er døden. Vi må alle veien om graven, om da ikke Jesus henter sine før dette skjer. Men om det skulle skje at vi må veien om den legemlige død, er ikke døden det siste. «Hos Herren Herren er det utganger fra døden» (Salme 68,21). Med både inngang og utgang blir det hele en gjennomgang. Den som tror på Jesus, skal leve om han enn dør. Livet er det siste, det evige livet hos Gud. Om forløsningen kan vi lese følgende: Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengelens røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i luften for å møte Herren». Forløsningen stunder til!
Min sjel love Herren!
