Av Kurt Urhaug
Det er mange merkedagar i mai. Vi markerer frihet og vår grunnlovsdag. Våren er her, solen og varmen stråler over landet. Det blir grønt og frodig mellom oss. Vi kjenner på en stor takknemlighet til Gud for landet og folket. Midt i glede over våren og forventning til sommeren som kommer, er det noen «bitre urter». Det er ledere som ikke kjenner Herrens lov. Guds Ord som veiledning, lys og lykte for vår fot, blir mer borte blant oss i skole, kirke og samfunn. Vi roper med profetens ord: «Land! land! land! Hør Herrens ord!» Jer 22,29.
På grunn av synd og ugudelige lover, ble Israel lagt i fiendenes hender. Nebukaneser kom og la Jerusalem i ruiner, og det meste av folket ble ført i fangenskap til Babel. De hørte ikke Herrens ord, og det ble til ulykke for folket.
Daniel kommer i nød og fortvilelse over folket sitt, og ber denne bønnen! Vi kjenner på den same smerte, og vi ber for Norge!
«Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer, med faste i sekk og aske. Jeg bad til Herren min Gud og bekjente og sa: Å Herre! Du store og forferdelige Gud, som holder din pakt og bevarer miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud!
Vi har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vi har veket av fra dine bud og dine lover. Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre høvdinger og fedre og til alt folket i landet.
Du, Herre, er rettferdig, men vi må skamme oss. Slik er det på denne dag – Judas menn, Jerusalems innbyggere og hele Israel, både de som er nær, og de som er langt borte, i alle de land som du har drevet dem bort til på grunn av den troløshet de hadde vist mot deg. Herre! Vi må skamme oss, våre konger, våre fyrster og våre fedre, fordi vi har syndet mot deg.
Hos Herren vår Gud er barmhjertighet og tilgivelse. For vi har satt oss opp mot ham, og vi hørte ikke på Herren vår Guds røst og fulgte ikke hans lover, som han satte fram for oss ved sine tjenere profetene.
Hele Israel har overtrådt din lov, er veket bort fra deg og hørte ikke på din røst. Derfor ble den forbannelse han hadde sverget å sende, utøst over oss, den som står skrevet i Mose, Guds tjeners lov. For vi hadde syndet mot ham. Han har stadfestet det ord han har talt mot oss og mot våre dommere som dømte oss.
Han førte over oss en ulykke så stor at det ikke under hele himmelen er hendt noe slikt som det som er skjedd i Jerusalem. Etter det som står skrevet i Mose lov, kom all denne ulykke over oss. Men vi søkte ikke å mildne Herren vår Guds åsyn. Vi omvendte oss ikke fra våre misgjerninger og aktet ikke på din sannhet.
Derfor hadde Herren stadig ulykken for øye og lot den komme over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alt det han gjør, men vi hørte ikke på hans røst. Og nå, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av landet Egypt med sterk hånd og har vunnet deg et navn, som det er på denne dag! Vi har syndet og vært ugudelige.
Herre! Etter alle dine rettferdige gjerninger, la nå din vrede og harme vendes bort fra din stad Jerusalem, ditt hellige berg! For på grunn av våre synder og våre fedres misgjerninger er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle dem som bor omkring oss. Hør nå, vår Gud, på din tjeners bønn og hans ydmyke begjæringer!
La ditt åsyn lyse over din ødelagte helligdom – for din egen skyld, Herre! Min Gud, vend ditt øre hit og hør!
Åpne dine øyne og se våre ruiner og staden som er nevnt ved ditt navn! Ikke våre egne rettferdige gjerninger legger vi til grunn for våre ydmyke bønner som vi bærer fram for ditt åsyn, men din store barmhjertighet. Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt og gjør det, dryg ikke – for din egen skyld, min Gud! For din stad og ditt folk er kalt med ditt navn. Dan 9,3-19
Gud signe vårt dyre fedreland
og lat det som hagen bløma.
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma.
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma.
Vårt heimland lenge i myrker låg,
og vankunna ljoset gøymde.
Men, Gud du i nåde til oss såg,
Din kjærleik oss ikkje gløymde;
Du sende ditt ord til Noregs fjell,
Og ljos over landet strøymde.
Og Noreg det ligg vel langt i nord,
Og vinteren varer lenge;
Men ljoset og livet i ditt ord
Det ingen kan setja stenge.
Om fjellet er høgt og dalen trong,
Ditt ord heve då sitt gjenge.
So blømde vårt land i ljos og fred,
Det grodde so grønt i lider,
Men atter seig natt på landet ned
Med trældom og tunge tider.
Og folket det sukka etter ljos,
Og du lyste opp omsider
Og morgonen rann, og mørkret kvarv,
Som lenge vår lukka skygde.
Du atter oss gav vår fridomsarv
Og honom i trengsla trygde.
Du varna vårt folk og gav oss fred
Og landet med lov me bygde.
Vil Gud ikkje vera bygningsmann,
Me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje verja by og land,
Kan vaktmann oss ikkje tryggja.
Så vakta oss Gud så me kan bu
I heimen med fred og hyggja.
No er det i Noreg atter dag
med vårsol og song i skogen.
Om sædet enn gror på ymist lag,
det brydder då etter plogen.
Så signe då Gud det gode såd
til groren ein gong er mogen.
Tekst: Elias Blix
