Av Sigmund Måge
Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike. Luk. 23, 42
Var dette en riktig bønn for en angrende synder? Vi vet lite eller ingenting om hans bakgrunn – bortsett fra dette at han var en røver, som hadde begått alvorlige forbrytelser og nå hadde han fått dødsdom.
Visst kan vi si at hans bønn var mangelfull. Han hadde neppe lært seg «kanaans språk». Han burde jo ha sagt noe som dette: Er det mulig for meg å bli frelst? Eller er det håp for meg? Men det å be om frelse er ikke et spørsmål om velvalgte ord, det er hjertet Herren ser til. Jesus så hans hjertes innstilling. Det er sagt med rette: Han bad om en tanke – han vant et Paradis.
Vi kan lære mye om frelsesbønn fra røveren på korset. Vi har nevnt hjertets innstilling. Det er det vesentlige. Vi finner mange eksempler på vidt forskjellige innstillinger. Tenk på fariseeren og tolleren i tempelet. Vi leser om disse i Luk. 18, 10-14. Fariseeren fortalte Gud om hvor prektig han selv var: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer – eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.
Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!
Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre.
Paulus sier i Rom 3, 23: ...alle har syndet og står uten ære for Gud. Dette gjelder absolutt alle – enten vi er gode moralske samfunnsborgere, eller alvorlig kriminelle. Rent samfunnsmessig og menneskelig kan det være stor forskjell. Men overfor den hellige Gud blir forskjellen liten.
Veien til samfunn med Gud er å tilegne seg den frelse som Jesus fullførte på Golgata kors. Jesus sier i Mat. 7,8a: For hver den som ber, han får...... Dette gjelder ikke minst selve frelsen.
Vi leser om de første mennesker at de allerede i andre og tredje generasjon begynte i be til Gud. På den tid begynte de å påkalle Herrens navn. 1. Mos. 4, 26b.
Patriarkene Abraham, Isak og Jakob bad til himmelens Gud. Vi leser at de bygget sine altere, hvor de ofret og påkalte himmelens Gud. Se 1. Mos. 12,8 - 26,25 -33,20.
På Karmel fant det sted et bønnemøte av de sjeldne. Se 1. Kongebok 18. Det var Elias som bad til Gud, som svarte med med ild. Og resultatet ble overveldende. Vers 39: Og hele folket så dette. De falt ned på sitt ansikt og sa: Herren, han er Gud! Herren han er Gud!.
Bønn har fulgt Israel gjennom hele deres historie. Og ingen har lært oss mere om bønn enn Jesus selv. Han oppfordret oss til å be, og selv var han hele netter i bønn til sin Far. Da han hadde sendt folket fra seg, gikk han opp på fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var han der alene. Mat. 14, 23.
Etter at Saulus (Paulus) hadde hatt sitt store og avgjørende møte med den oppstandne Jesus, måtte han få hjelp til å få sitt syn igjen. Ananias fra Damaskus fikk dette oppdraget. Stå opp og gå bort i den gaten som kalles Den ette. Og spør i Juda s hus etter en ved navn Saulus. fra Tarsus. For se, han ber! Ap.gj. 9, 11.
Her var det ikke fariseeren Saulus som bad og fortalte om sin fortreffelighet. Nei, det var den angrende synderen Saulus som ba om nåde. Og nåde fikk han, og nådens evangelium ble hans kjennemerke i forkynnelsen.
Røveren på korset fikk kort tjenestetid. Men hans vitnesbyrd og eksempel har fulgt evangelisk forkynnelse gjennom alle tider.
