Av Eivind Flå
”Når én er død for alle, så har de alle dødd.” (2Kor 5,14b)
”Kristus det er meg, og jeg - det er Kristus. For det som jeg er, det ble han, for at jeg skulle bli det som han er.” (Luther)
Bladet Evangelistens gode og trofaste medarbeider gjennom mange år, Konrad Landro, ble for mange år siden spurt om han hadde vært i Israel. Det hadde han ikke vært på daværende tidspunkt, men han svarte likevel ja på spørsmålet. Det ble så spurt når tid han hadde vært der. ”Jo, det er lenge siden, faktisk omkring 2000 år. Det skjedde da Kristus døde på Golgata kors, for da var også jeg regnet med. Bibelen forteller nemlig at jeg døde med Ham. Så jeg har faktisk vært i Israel og i Jerusalem.” Jeg synes dette er et fornøyelig svar, med et dypt bibelsk anliggende. For dette er en av Bibelens meget viktige sannheter. Da Kristus døde, så var det ikke bare Han som døde – men vi døde med Ham!
På Golgata led Jesus i alle synderes sted. På korset holdt Gud dommedag i sin Sønn. Der ble all rettferdighet oppfylt, straffen ble sonet og skylden betalt. Vi døde med Ham på en slik måte at alt vårt eget regnes som avsluttet fra Guds side. Gud gjorde seg ferdig med det gamle menneske på Golgata kors. Korset er universets største tilintetgjører. Det bringer alt i mennesket til en ny begynnelse. Forkynneren A.B. Simpson skriver befriende om hvilken betydning dette har for oss: ”Forbryteren ble henrettet og begravd, og som død mann kan loven ikke anklage ham.”
I Gal 2,20 utdypes dette budskap. Paulus, hedningenes apostel, sier det slik: ”Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg.” Kristi død, er vår død. Kristi begravelse, er vår begravelse. Og Kristi oppstandelse, er vår oppstandelse. Hele vår frelse og vårt håp er organisk knyttet til Hans stedfortredende gjerning.
”Når én er død for alle, så har de alle dødd.” I virkeligheten er dette vår dødsannonse. Døden er riktig nok den siste fiende, og tanken på at vi en dag skal ut av denne verden kan være skremmende nok. Men enten en kristen opplever angst eller trygghet, er likevel Bibelen klar og tydelig. I 1Kor 15,55 proklameres det: ”Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” I Åp 1,18 sier Jesus til hver den som tar sin tilflukt til ham: ”Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.”
I Rom 6,11 kan vi så lese om hva sannheten om vår død med Kristus innebærer i vårt praktiske liv: ”Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.” Hva dette verset sier, er at vi skal øve oss i å betraktes oss selv slik Gud betrakter oss. Daglig skal vil akte på den sannhet at i Kristi død, så døde vi. Om vi ikke praktiserer dette, vil vi bli opptatt med å forbedre vårt gamle menneske. Men det lar seg ikke forbedre eller beseire. Det blir aldri bedre. Det er en erfaringssak. Om vi derimot praktiserer Rom 6,11, orienteres vår tanke, hjerte og sinn bort i fra oss selv, omstendigheter og omgivelser – og så rettes blikket på ham som er troens opphavsmann og fullender. Hans seier er vår seier! Alt hva vi mangler i oss selv, har Gud gitt oss i Kristus. I 2Kor 5,15 gjøres det klart hva en slik livsorientering innebærer: ”Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem.” ”Du Jesus lever nu i meg - selv er jeg død ved loven. Og hva jeg lever, lever jeg i deg - du liv fra oven.” (Olav Valen-Senstad)
