Av Åge Nygård
Dette er et utsagn som har fulgt meg i tjenesten i mange år og har gitt meg en frimodighet og tillit til Guds ord og Jesu frelsesverk, det holderi livet og i døden.
Vi skal skru tiden ca. 20 år tilbake, en nær og trofast støttespiller og misjonsvenn har akkurat fått en alvorlig og livstruende diagnose over livet sitt. Mange svulster i hodet var oppdaget, og de var av den ondartede og aggressive typen. Dessverre var det lite eller ingenting å gjøre med det, så brutalt den enn hørtes ut så medførte dette til en dødsdom for vår gode venn og støttespiller.
Han måtte nå belage seg på at livet gikk mot en avslutning. Men han var fast bestemt på at den siste tiden som han hadde igjen , ville han bruke til å fortelle og dele vitnesbyrdet sitt om Jesus og troen på han. Og det ble i sannhet en sterk tid, ikke bare for han selv, men også for omgivelsene og alle de han møtte på sin siste reise i dette livet. For han handlet det nå om å gi evangeliet videre, ja rope det ut til de mennesker som Gud sendte i hans vei.
Det var ikke få mennesker han fikk tale/vitne for den siste tiden her på jord. Dette gjorde sterkt inntrykk for mange av oss som fikk følge han de siste dagene av hans liv. Han var så trygg og forankret i troen på Jesus, og ikke minst til Bibelens uforanderlige ord. Han var så frimodig han skulle jo snart treffe JESUS, han skulle jo hjem til Himmelen. Denne himmellengselen fikk prege han helt til det siste, og ikke minst sannheten og vissheten om at det er et liv etter døden.
Omkring 14 dager før han døde, fikk jeg i oppdrag å besøke han og ha et intervju/samtale med han. Det skulle bli den siste gangen vi traff hverandre. Gjennom kona hans hadde jeg avtalt at jeg kunne låse meg inn i leiligheten deres. Det var på dette tidspunktet gått ei stund siden vi sist hadde sett hverandre, derfor var jeg litt spent på å se hvordan formen/tilstanden hans var. Sykdommen hadde virkelig satt sine tydelige spor på han, der han satt i godstolen sin og ventet på meg. Vi fikk ca. 2 timer sammen, der Bibelen, bønnen og den nære fortrolige samtalen/fellesskapet stod i sentrum. For min del føltes det som om vi satt/var på hellig grunn, Jesu nærvær var så mektig til stede. Helt til siste minutt var det takknemmelighet, takketoner over livet, familien, tjenesten, himmelhåpet og ikke minst Frelsen i Jesus Kristus som det handlet om.
Tiden bare fløy av gårde, han hadde så mye han ville si og formidle gjennom meg, til alle som kom til å lese intervjuet som vi hadde. Han ville dele sin siste hilsen til alle forbedere og misjonsvennene der ute. Etter at vi avslutningsvis fikk be/takke sammen så var avskjedstunden kommet, og tårene rant på oss begge to. PÅ GJENSYN! Så skulle jeg igjen låse meg ut, og legge nøkkelen på avtalt sted. Da jeg stod der ved ytterdøren, snudde jeg meg for siste gang for å vinke til han, da hadde han mobilisert alt han hadde av krefter, og reist seg opp av stolen sin og ropte til meg med ei klokkeklar røst, « Åge fortell til alle du møter, barn, ungdommen de eldre ja til alle at: Golgataverket det holder i livet og i døden».
Ikke mange dagene etter besøket mitt kom meldingen om at vår kjære støttespiller og misjonsvenn hadde flyttet hjem til Jesus. Fullført løpet og bevart troen!
Joh.17,3: Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og han du utsendte JESUS KRISTUS. Amen
