Av Audun Myksvoll
Hvor skal jeg bo, hvor er rommet mitt? Det var uroen som levde i meg, sensommeren 1965. Jeg hadde pakket kofferten for å reise hjemmefra – skulle bo borte et helt skoleår, blant fremmede gutter uten å kjenne en levende sjel. Jeg var utilfreds med situasjonen. Jeg var avhengig av gode venner og det trygge kristne fellesskapet som jeg hadde vært delaktig i så lenge. Kunne jeg bare finne rommet mitt, så hadde jeg iallfall et godt utgangspunkt på det fremmede stedet. Og jeg fant det – eller rettere; ble geleidet inn til det. «Her skal du bo», var det en som sa. Og jeg kjente uroen avtok.
Å være romløs eller uten bosted er ingen spøk. Ikke at jeg har opplevd det slik sett. I alle mine over 70 år har jeg hatt et sted som er mitt – et sted å bo – et rom – et hjem. Og det takker jeg Gud for.
Jesus, min frelser
Han hadde det så ymse da han vandret her nede. I voksen alder hadde han en sterk fornemmelse av å være hjemløs. Vel trakk han noen ganger inn til venner og kjente på sine vandringer rundt om i Galilea-traktene. Men selv sa han at han hadde intet sted. I Mt 8.20 kommer det en skriftlærd en dag til Jesus og sier: «Mester, jeg vil følge deg hvor du så går!» Jesus svarte: «Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til!». Og i 2.Kor 8.9 finner vi et bekreftende ord der Paulus skriver til menigheten: «For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike!»
Han eide lite da han kom inn i denne verden. Slik også med hans foreldre. Da Maria skulle føde, står det i Luk 2.7 at «hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det var ikke rom for dem i herberge!» Maria tenkte nok på veien mot Betlehem ‘hvor er rommet der jeg skal føde?’ Men nei, det var trangt om plassen for det himmelske underet Gud skulle sende til verden.
Påske
Det er i Luk 22.11 vi møter overskriften i betraktningen du nå leser. Jesus var på vei inn i Jerusalem. Han vil ete påskelammet med disiplene sine og ser etter et rom der han kan ta inn. Nå visste han om alt som skulle skje. Han visste om et rom – om rommet. Han visste også hvem som eide rommet. Derfor sa han til Peter og Johannes at de skulle gå av sted og gjøre i stand for dem, så de kunne ete påskelammet. Men de visste ikke hvor rommet var, derfor spurte de ham ut. Og Jesus svarte: Se, når dere kommer inn i byen, skal det møte dere en mann som bærer en krukke med vann. Følg ham til det huset han går inn, og si til eieren av huset: Mesteren spør deg: Hvor er rommet der jeg kan ete påskelammet med mine disipler? Han vil da vise dere stedet. De gikk og de fant.
Er det rom hos deg?
Jesus leter etter rom også i dag. Han leter etter hjerterom! Gud bor verken i hus eller hytte. Vel kan vi til en viss grad fornemme Guds nærvær i bygninger. Men der Gud vil bo, er i menneskenes hjerter. Og han gjør det ved sin Sønn Jesus Kristus – der han får komme inn.
Det var dette som preget de gamle vekkelsestidene. En la slik vekt på, både i forkynnelse og vitnesbyrd, at en måtte gi rom for Jesus i hjertet sitt. Vi ser det ikke minst i de gamle vekkelsessangene. Guds Ånd lå over forsamlingene gjennom forkynnelse og sang:
Har du intet rom for Jesus, Han som gav sitt liv for deg!
Hør han banker på ditt hjerte, og han ber: Lukk opp for meg!
Refr: Rom for Jesus, ærens konge!
Å, lukk opp og slipp han inn!
Salighet han med seg bringer,
All hans herlighet blir din.
