Det forteller en historie om en eldre mann som stod på Ål stasjon og ventet på toget. Etter en stund kom en dame, og så spurte hun: – Hvor har du tenkt deg i dag da? – Jo, jeg skal på klassefest, svarte mannen. Kvinnen så på ham og lurte: – Kan du si meg hvor gammel du er? – Ja, jeg er 95 år, sa mannen. – 95 år! Da kan dere ikke være mange igjen på denne klassefesten! – Nei, de siste årene har jeg vært aleine, svarte mannen.
--
Smiler litt av denne, men det finnes en fin historie som ligner. Her er det også en mann av den eldre garde. Men her er det snakk om bønnemøter, og denne mannen hadde fortalt at det var noe han gikk trofast på. – Hvor mange er dere som samles da? – Nei, vi er ikke så mange nå. De siste årene har jeg vært alene. Men jeg har lyset på så folk skal skjønne at det er noen som ber!
--
Herlig tenkte, jeg, men også litt trist. Herlig med slike trofaste folk. Men trist at oppslutningen om bønnemøtene mange steder har vært minkende. Kanskje bortsett fra de siste årene. Jeg har hørt mange vitnesbyrd i koronatiden om forsamlinger det bønnesamlingen har fått ny giv. Når en ikke har kunne være mange på samlinger, har bønnemøtene vært til stor velsignelse og tilført svært viktige åndelige vitaminer til dem som har tatt del i dette. Måtte det fortsette!
