Foto: 32517658 © Wavebreakmedia Ltd | Dreamstime.com
Joni Eareckson Tada forteller i sin bok: «Diamanter i støvet» om en liten jente på 6 år.
Faren hennes var prest. En dag satt han ved spisebordet i dagligstuen ivrig opptatt med å forberede neste dags preken over teksten «Ettersom enhver av dere har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som Guds gode husholdere over Guds mangfoldige nåde».
(1. Peter 4,10)
«Da han et øyeblikk så opp fra papirene, fikk han se Beth som smilende stod og betraktet ham. – Hva holder du på med, pappa? – Jeg forbereder prekenen til i morgen. – Å, ja, når du er ferdig, skal jeg gi deg en kjempestor klem, og i samme øyeblikk la hun armene om halsen og gav ham den kraftigste klemmen hun kunne få til. – Hvorfor gir du meg klemmen nå? Jeg er da ikke ferdig ennå. – Nei, men jeg ville du skulle vite hvordan det kjennes ut når du får den.
Den lille jenten gav faren et nydelig bilde til prekenen neste dag. (...) Presten brukte sin nådegave både da han forberedte prekenen og da han holdt den for menigheten neste dag.
Men kan du se hvordan også en annen gave ble tatt i bruk? Beth brukte armene til å oppmuntre faren og minne ham om den belønningen han skulle få etter endt arbeid.»
Oppmuntringens nådegave. Hvor herlig er det ikke å møte mennesker som har denne gaven!
