I sin bok «Under evige armer» forteller Arne Prøis følgende:
«Jeg har kjent en lekpredikant som bar æresnavnet Valdresbispen. Det hadde han fått for sin livsvandel. Og høyest stod han i kurs i hjembyen for den måten han sørget for sine foreldre på. Han var et stort Ordets vitne, men et større Livetsvitne.
Arbeidsplassenes vitner hører hjemme der ingen predikant får komme, der hvor få går og hører Guds Ord. I disse kretser er det livet som teller.
På et hovedstadssykehus var det en troende vaskehjelp av den gamle skole. Ved stor vennlighet og enestående pliktoppfyllelse hadde hun opparbeidet seg en respekt hun ikke ante rekkevidden av. Enda til toppsjiktet på sykehuset la ofte veien om baktrappen hvor hun residerte. De nøt bare det å møte henne.
En dag spurte en oversøster hvorfor hun la hele sin sjel i trappevasken. Hun overså verken kroker eller kriker. – Det er jo ingen som ser det, sa oversøster. – Jo, Gud, svarte den andre i stort alvor. Vaskejobben var hennes vitnesbyrd. -- Vi ser og tror slike vitnebyrd. Gud ser også og gleder seg.»
Så siterer han en strofe av Lina Sandell:
Å, Herre, lær meg vitne så/
hvor du meg setter her,/
at hele verden må forstå/
at du den rette er,/
ja, la ditt stempel, rent og klart/
på meg bli åpenbart./
(Lina Sandell)
