Dette er et uttrykk som vanligvis brukes når en synder omvender seg til Gud ved avslutningen av sitt liv. Og her er en liten gripende historie hentet fra Amerika. Han var et bønnebarn, og ble frelst i den ellevte time.
Hans mor hadde vært enke i mange år nå. Helt fra sin ungdom av hadde hun levd et rikt liv med Gud. Mange tunge tider hadde hun gjennomgått. Tider som virkelig hadde satt troen på prøve. Den ene etter den andre hadde hun fulgt til den siste hvile. Nå hadde hun bare denne ene sønnen i livet. Han var hun særdeles glad i, og kjærligheten var gjensidig. Han hadde vært henne til stor trøst og oppmuntring. Selv om han nå hadde stiftet sitt eget hjem og bodde langt borte, var han ofte hjemme og så til henne.
Men han var ikke frelst, og det var mors store sorg. Hennes høyeste ønske og bønn til Gud var at han måtte bli frelst.
Hun maste aldri på ham om at han måtte gå på møter eller at han måtte omvende seg til Gud. Den veien hadde hun ingen tro på. I stedet gikk hun bønneveien og «maste» på Gud. «Det er jo du, Gud, som må omvende ham og frelse ham,» sa hun så ofte når hun ba for ham.
En dag kom han farende som en storm. Høyreist, stor og kraftig var han. Og uniformen han bar, fortalte at han var nådd høyt i gradene i det amerikanske militære. Han nøt stor respekt både blant befal og soldater som han hadde å gjøre med.
Nå skulle han ut i den store krigen. Han måtte bare hjem og si farvel med sin mor.
Hennes avskjedsord lød slik: «Når du ligger ute på slagmarken, vil du da huske at du har en gammel mor på kne i bønn til Gud for deg?»
Dager gikk, uker og måneder. Amerikanerne hadde framgang på alle fronter. Men ikke uten tap av menneskeliv. Flere ganger hadde mor lest i avisen – lange lister av falne. En dag var det som om hun ble helt lamslått. I et felt for seg selv leste hun navnet på sin egen sønn. Det stod med fete bokstaver, og mange rosende ord om denne helt av en mann, som et av Amerikas største befal. Nå hadde han gitt sitt liv for sitt folk og sitt land.
Ingen ting av dette kunne trøste mor. Hun låste seg inne. Ville ikke se eller snakke med et menneske. Det verste var, - troen holdt på å knekkes. Ordet «fortapt» «fortapt» runget i hennes ører, og anfektelse, tvil og fortvilelse la seg innover henne.
Men nei, han gikk ikke fortapt.
Da han lå ute på slagmarken, kom han mors siste ord i hu. Han fikk se – ikke bare sin knelende mor, men han fikk et møte med mors Gud. Han som elsket denne syndige verden, slik at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Og han fikk oppleve sangerens ord: «Det er liv i et blikk på det blødende Lam».
Men hvordan skulle nå mor få vite dette? Hun måtte få vite det, tenkte han. Ikke hadde han noe å skrive på og ikke noe å skrive med. Men han fant på råd. Med de siste krefter han hadde, dyppet han fingeren i sitt eget blod og skrev på det venstre militærermet: «I am saved, mother». Jeg er frelst, mor.
