På den jødiske kalender er det nå måneden Adar. Her finner vi to dager hvor Purim blir feiret.
På vår kalender blir det 23-24.mars. Det er merkedager som blir markert med glede og begeistring.

Bakgrunnen finner vi i Esters bok, og er 2500 år gammel. Jødene er i det persiske rike, og den vonde Haman vil utrydde alle jøder. Haman hadde kastet lodd og besluttet at alle jøder skulle drepes på den 13. Adar.

Navnet “pur” betyr lodd. Perserkongen brydde seg lite med hva Haman gikk i gang med. Det hele starter med at alle skal bøye seg for kongens rådgiver, Haman, når han kommer og går ut fra kongsgarden. Jøden Mordekai vil ikke bøye seg, og dette skaper et stort sinne som fører til at det blir bestemt en dag da alle jøder skal drepes. Det ble både mørke og redsel over et dødsdømt folk.

Ester var dronning og hadde skjult sin jødiske identitet. Onkelen sier til Ester: «Du må ikke tenke at du alene av alle jøder skal slippe unna, fordi du er i kongens hus. For om du tier stille i denne tid, så vil det nok komme utfrielse og redning for jødene fra et annet sted, men du og din fars hus skal omkomme. Og hvem vet om det ikke er nettopp for en tid som denne at du har fått dronningverdigheten?» Ester 4,13.

Ester gikk inn i bønn og faste. Det ble ikke noe av Haman sine onde planer og i stedet for en stor massakre av jøder ble Haman hengt i den galgen han hadde tiltenkt Mordekai. Purim derfor en festdag – dagen da fienden ble overvunnet. Det ble fra mørke til lys, og vårmåneden Adar har med glede og fest.

«Det er grunnen til at jødene utover landet, de som bor i landsbyer, feirer den fjortende dagen i måneden adar som en gledesfest og høytidsdag. Da sender de hverandre gaver av gjestebudskosten. Derfor kalte de disse dagene purim etter ordet pur.

Og på grunn av alt det som stod i dette brevet, og det som de selv hadde sett, og som hadde hendt dem, fastsatte jødene og vedtok som ubrytelig skikk for seg og sine etterkommere og for alle som sluttet seg til dem, at de år etter år skulle feire disse to dagene etter den forskrift som gjaldt om dem, og på den tiden som var fastsatt. Det ble bestemt at disse dagene skulle minnes og feires gjennom alle tider, i hver ætt og i hvert landskap og i hver by, og at disse purim-dagene ikke skulle falle bort blant jødene, og minnet om dem aldri opphøre blant deres etterkommere.» Est 9,19,26-28.

På denne måten feirer jødene Purim. Det hele er i dag en påminnelse for det jødiske folket, og for Israels fiender: «Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter.» Salme 121.