Av Ivar Gjerdi
For noen få år siden ble sangen «Navnet Jesus blekner aldri» kåret til den mest folkekjære og mest benyttede evangeliske sangen.
Den er jo skrevet av frelsesoffiseren David Welander og synges nå over hele verden, og ikke uten grunn. Det bekrefter den sentrale posisjonen navnet Jesus har.
Den ble skrevet i januar 1923 etter at Welander hadde blitt inspirert av en tale Frelsesarmeens sjefsekretær i Norge, oberst Joachim Myklebust holdt i Calmeyergatens Misjonshus i Oslo. Teksten han talte over var Salme 72, hvor det i vers 17 heter «La navnet hans bestå til evig tid, skyte friske skudd så lenge solen er til». Welander skrev sangen på toget hjem til Lørenskog, og fullførte den ut over natten. Den sto på trykk i Krigsropet kort tid etter.
Til alle tider har det vært en kamp om Jerusalem. Kampen handler om hvem som skal sitte på Davids trone. I sentrum av kampen om Jerusalem står Tempelhøyden. Det var her Salomo bygget templet.
1000 f.Kr. Bibelen dokumenterer at kong David kommer til byen nedenfor Tempelhøyden, og gjør den til hovedstad i Israel. Hans sønn, kong Salomo, reiser Det første tempel på høyden, der han plasserer Paktens ark.
av Knut Jensen
Kongen i Babylon har i et av sine regjeringsår, en drøm som forteller om en framtidig verdensvid utvikling. (Dan.kap.2,1-49).
Drømmen gjorde kongen svært urolig, og ble ansett som så viktig at Daniel, en av de bortførte fra Israel til slutt blir tilkalt, da ingen andre kunne tyde drømmen for ham.
Daniel kan fortelle kongen at det er fire store verdensriker som skal komme, for siden å gå til grunne. Av dem var det babylonske det første. Deretter skal det komme et femte rike som selv skal bli stående. Daniel avslutter slik: ”Sann er drømmen, og troverdig er tydningen av den.” kap.2,45.
Arnold Rasmussen
Jeg tok imot Jesus som min frelser før jeg var 12 år. Da hadde jeg allerede gått flere år på møter sammen med mine foreldre.
Jeg ble født inn i Den Frie Evangeliske Forsamling i Bergen. Der var det ingen skolerte teologer, men mange åndsfylte troende mennesker.
De fleste forstandere og predikanter var mennesker med stor innsikt i Guds Ord. De hadde brennende hjerter og solid åndelig erfaring. Jeg var priviligert å vokse opp under deres talerstol. De brukte ikke kirkeårets tekster, men de talte ut fra ord som de ble minnet om av Den Hellige Ånd.
av Anfinn Vihovde
I salme 90 er gjengitt en rekke bønner av «Moses, den Guds mann.» I vers 14 ber han om å få frokost hos Herren. Han nevner også hva han ønsker å få hos Gud. Han ser nok hva han har aller mest behov for: Derfor ber han: «Mett oss med din miskunn når morgenen kommer, så vil vi juble og være glade alle våre dager!»
Herren ønsker å ha oss ved sitt frokostbord! Den nye dagen vi går til,- kan by på litt av hvert. Derfor har det så stor betydning at vi begynner dagen på en rett måte,- og den beste måten å begynne dagen på, er å mettes ved Herrens bord.
av Konrad Landro
"Fra arkivet oktober 1980"
Dette bibelavsnittet er fra bergprekenen. Jesus taler her til datidens mennesker og da særlig til sine disipler om deres forhold til bønn. Kanskje også vi kan lære noe av dette.
«Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare. Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord. Vær ikke som dem! For deres himmelske Far vet hva dere trenger til før dere ber ham.»Mt 6,6.
av Johnn R. Hardang
I Jobs Bok leser vi disse ordene, i kap 9,32-35:
For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunne svare ham, slik at vi kunne gå sammen for retten. Og det er ikke noen voldgiftsmann mellom oss, som kunne legge sin hånd på oss begge. Bare han ville ta bort sitt ris fra meg, så hans redsler ikke skremte meg! Da skulle jeg tale uten å frykte for ham. Men slik er det ikke med meg...
Det er Job som sier dette om sitt forhold til Gud. Et forhold som var preget av både frykt og uro.
av Jan Veiby
"La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!" Joh. 14,1.
Slik begynner Jesus sin avskjedstale til disiplene. Det er en sterk forsikring om at vi ikke behøver å være redde. Frelseren skulle gå i døden, men oppstå igjen. Han skulle vende tilbake til Faderens herlighet, og gjøre i stand et sted for alle som tror på ham.
Det er mange grunner til at folk er redde. Verdenssituasjonen er mere urolig og spent enn noen gang. Også personlige forhold kan virke inn og forstyrre livskvaliteten. Derfor er Guds ord så befriende. Evangeliet om Jesus Kristus løser oss fra den onde frykt, og gir hjertet fred og hvile. Herrens svar på vår frykt og redsel er tro. "Frykt ikke, bare tro!" (Mark. 5,36) sa Jesus til synagogeforstanderen som hadde mistet sin datter. Men bibelsk tro er ingen prestasjon. Ikke noe jeg skal få til selv. Tro er tillit og fortrøstning til den levende Gud. Derfor stanser ikke Jesus med ordet tro. Han føyer til: "Tro på Gud, og tro på meg!" Det avgjørende er hvem vi tror på.
Av Stig Andreasson
Endetiden varsler om en stor og herlig begivenhet.
I denne artikkelserie har vi hittil gitt et mørkt bilde av endetiden. Det kunne vi ikke unngå fordi Bibelens profetiske beskrivelse av vår tidsalders avslutning er ikke særlig lys.
Men et unntak finnes! Endetidens dramatiske begivenheter påminner oss nemlig også om en fantastisk og herlig begivenhet, som uten tvil er nær forestående. Det er Jesu Kristi gjenkomst! Det har Herren selv sagt.
I sin tale om tidsalderens avslutning nevner han en rekke ting som vil bli alt mer fremtredende i endetiden. Han nevner da kriger, jordskjelv, hungersnød, forfølgelser, frafall, falske profeter, lovløshet osv.
