av Adolf Bjerkreim
«Fra arkivet – september 1931»
Kristus hadde ofte gjort oppmerksom på at han nå skulle gå bort fra verden.
Men her synes disiplene å være lite interesserte. På en mild måte bebreider han dem dette og seier: «Nå går jeg bort til ham som har sendt meg. Og ingen av dere spør meg: Hvor går du hen?» Joh 16,5.
Som det er av betydning å vite hvor Kristus gikk da han forlot verden, er det også av største betydning å vite hvor vi selv går, når vår bortgang kommer.
Dette er utvilsom livets viktigste spørsmål: Hvor hen går jeg?
Må vi her få gjøre spørsmålet enda mer personlig: Hvor går du?
Av Carstein Line
«Fra Arkivet - Evangelistens julehefte 1935»
Det finnes dem som har gått i årevis og søkt, kjempet og spurt: Hvordan kan jeg bli frelst?
Noen har kjempet så lenge at de har mistet troen på at de noensinne kan bli det. Andre har gott det opp for alltid og mene de har spottet Den Hellige Ånd, eller er utvalgt til å gå fortapt. Ja, så sier mange av disse stakkars syndbetyngende sjeler.
Hva er årsaken til at de går på denne måten? Har de ikke søkt alvorlig nok? Er det ærlighet som mangler? Er det evnene til å ta en bestemmelse som mangler? Er det synd som står i veien? Til alt dette kan su sikkert svare ærlig «nei».
Årsaken er denne. DU ser på feil plass!
av Jan Veiby
"Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!" Joh. 14,27.
Jesu avskjedstale (Joh. 14-16) inneholder mange løfter som gir trøst og hjelp til alle Herrens disipler.
I dagens bibelord forteller Jesus at han vil gi oss sin egen fred.
To ting blir sagt om dette her:
1. Fred etterlater jeg dere.
2. Min fred gir jeg dere.
Fred med Gud
Det første er den fred som han vant ved sin død på korset. Den fred som ble opprettet mellom Gud og oss. "og ved ham forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred ved hans blod på korset, - ved ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene." (Kol. 1,20). Denne fred betyr et ordnet forhold til Gud. Et forhold hvor alt mellom Gud og meg er godt. I Rom. 5,1 blir det uttrykt med disse ord: "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus". Dette gjelder alle troende. Det er ingen følelsessak, men en trossak.
Av Sigmund Måge
Jeg kjenner meg dradd til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet. Fil. 1, 23-24
Det er mange som spør - hvor er den Kristus troendes sjel og ånd når vedkommende dør? Vi ser at et menneske dør og legges i grav. Og vi bekjenner at den som døde i troen på Jesus, skal oppstå til evig liv. Dette er en del av vår barnelærdom. Men hvor er vedkommende i tiden mellom døden og oppstandelsen?
Her er det flere oppfatninger - også blant bibeltroende lærde. Det må nødvendigvis være en mellomfase fra døden til oppstandelsen. For da blir vi jo ikledd nye legemer og oppnår den fullkommenhet Gud har tiltenkt oss. Da skjer også det som Jesus sa til disiplene like før han forlot dem. Og når jeg er gått bort og har gjort i sand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er. Johs. 14, 3. Jeg tror at følgende enkle utsagn er dekkende. En gjenfødt kristen går hjem til Jesus når han dør.
Å be er å åpne for Jesus,
så han i din nød får gå inn.
Han ser ikke etter de riktige ord,
men dekker for fattige sjeler sitt bord,
som kun har et hjelpeløst sinn.
Å be er å stole på Jesus,
når stormen og mørket er tett.
Om alt er et kaos, du ser ingen vei,
vil Ordet fra Gud være lyset for deg.
Han ser det du ikke har sett.
