Av Jan Veiby
DEN TROENDES NASJONALDRAKT
"Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet" Kol. 3,12.
Paulus formaner de troende til å leve som nye mennesker i Kristus. Til å vandre verdig det kall som vi er kalt med (Ef. 4,1). Til å leve i overensstemmelse med vår høye stilling i Kristus. Paulus formaner ved Guds miskunn. Det vil si i lys av frelsesåpenbaringen. Han minner dem først om det de er i Kristus. For så å formane dem til å bli det de er.
Vi må skille mellom stilling og tilstand i kristenlivet. Vår stilling i Kristus er fullkommen. Det er et tilregnet forhold. Ved troen er vi rettferdige, hellige og ulastelige for Gud. Tilstanden derimot er ufullkommen og mangelfull. For den er knyttet til vandringen.
av Kurt Urhaug
Det er i Bibelen vi får utfordringen:
«Spør himmelens fugler, de skal si deg det.» Job 12,7.
Duen er mange ganger omtalt i Bibelen. Den står som et forbilde på jødene som kommer hjem til Israel. «Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag?» Jes 60,8. På samme måte som duen alltid vender hjem, er i dag jødenes hjemkomst til fedrenes land. Duen forteller oss om oppfyllende profetier!
Duen er også et bilde på en kristen. Duen er en ren fugl. Den er ren fordi Bibelen sier det (3Mos 1,14). Det samme gjelder alle kristne. Vi får tro oss frelst fordi Guds Ord sier det (Joh 1,12).
Duen på alteret
Duen er tett på brennoffer-alteret. I ulike anledninger kunne Israelsfolket komme til presten i templet med en due til soning og renselse. Her ble duen lagt på alteret!
Av Sigmund Måge
«Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre , hvem kan da bli stående? Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg».
Salme 130, 3-4.
Menneskehetens store problem er at vi alle er syndere. Vi blir født med en syndig natur, som vi har arvet fra Adam. Derfor synder vi mot Den Hellige Gud – både i «tanker, ord og gjerninger». Paulus er krystallklar når det gjelder spørsmålet om vår syndige tilstand. «alle har syndet og står uten ære for Gud» Rom. 3, 23.
Hvis ikke Gud hadde grepet inn, ville vi alle gå fortapt. Den lille Bibel – Johs, 3,16 er summen av Guds frelsesplan. «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv». Ved at Jesus døde i vårt sted, kan Gud tilgi oss syndene - når vi tror på Jesus. Det vil si at vi kommer til Jesus eller mottar Jesus som vår frelser.
av Edvard Foss
Da skal dere igjen se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud og den som ikke tjener ham Mal.3,18
Det skjedde på et bedehusmøte i en Sørlandsbygd for en del tiår siden. Den særmerkte forkynneren Severin Tobiassen fra Birkenes i Aust Agder hadde talt Guds ord.
Etter at møtet er slutt kommer en ung jente fram til ham, hun er i åndelig nød. « Jeg er så redd jeg har mistet Jesus» sier hun. «Det skal vi nok få klarhet i « svarer Severin. «Selg meg Jesus, jeg gir deg tretti sølvpenger slik Judas fikk, så er du kvitt ham og slipper å lure mere», Underlig sjelesorg. Men den unge jenten ser på forkynneren og sier bestemt: «Det kan jeg ikke, for jeg kan ikke være Jesus foruten!» «Da blir dere nok på hjemvei sammen i kveld dere to» svarer Severin «for han kan heller ikke være deg foruten»
Er det noen forskjellen på en kristen og en ikke kristen? Svært lite vil gjerne noen svare. De går jo likt kledd, har de samme jobbene, deltar på mange av de samme fritidsaktivitetene og så videre. Men bibelen sier noe annet, der er en stor forskjell.
Bibelen er først og fremst et frelsesdokument, men boken tar frem mange temaer!
Duen er en av de mange fuglearter vi leser om i bibelen. Det er mange fortellinger hvor duen er omtalt og er til stede.
«Spør himmelens fugler, de skal si deg det.» Job 12,7.
Bibelen omtaler duen som en ren fugl. Den kunne bli tatt med inn i templet og lagt på alteret.
«Dersom hans offer til Herren er et brennoffer av fugler, så skal han ta sitt offer enten av turtelduer eller av dueunger.» 3M 1,14.
av Peder Almedal
«For eg går bort for å gjere i stand ein stad åt dykk!» Joh 14,2
Eit av dei sentrale bodskap i den kristne trua handlar om himmelhåpet. Ein dag skal alt bli så mykje betre. Ja, fullkome. Bodskapet om ein utgong av livet som fører den truande til det herlegaste av alle land, til evig glede, evig fred og der synd, smerte, tårer og død er borte.
Forlova
Jødiske bryllupsskikkar fortel oss at brudgomen tok initiativet. Han forhandla med far til den unge jenta om prisen for å få henne til brud. Når brudgomen hadde betalt prisen, var pakta etablert. Med visse rituale skulle ho vise at ho godtok dette, og frå då var bruda erklært som oppteken.
I eit anna flott bilde ser vi at det blir sendt ein tenar. Abraham sender sin tenar for å finne brud til Isak. Slik har også Gud Fader sendt ut Den Heilage Ande for å vinne ei brud for Guds son. Den som lar seg overbevise av Guds Ande blir trulova med Kristus.
Når ekteskapskontrakta var underskreven drog brudgommen sin veg med desse orda: ”Eg går bort for å gjere i stand ein stad”.
Tiberias ble grunnlagt i år 20 e. Kr., av Herodes Antipas, sønn av Herodes den store. Det var Antipas som tok livet av Johannes døperen.
Tiberias ble bygget som en romersk by. Navnet på byen ble gitt som en hyldest til keiser Tiberius. Handelsreisende og pilgrimer på veg til Jerusalem, gikk veien om Galilea. Ved å bygge byen ved Genesaretsjøen, ble Tiberias et viktig stoppested for alle reisende.
Tiberias fikk en strategisk beliggenhet. Jordbruksressursene var også viktig for romerne som etablerte seg i Galilea. Men i Tiberias ble det også laget fin båthavn med god annkomst og fiskeforedling. Tiberias var det den største byen i Galilea.
Av Knut Jensen
Har Antikrist et forbilde?
Antiokus 4.Epifanes er kalt Det gamle testamentes Antikrist. Vi finner ham i Daniels bok kap.8 og 11.
Etter at det makedonsk-greske verdensrike gikk i oppløsning, ble riket delt i fire under hans hærførere. Antiokus kom fra den syriske delen. Han regjerte i årene 175-163 f.Kr. Det er her tanken om Antikristens forbilde kommer inn.
Alt i den første kristne tid pekte en på at Johannes med “Antikristen” utvilsomt mente den samme person som Paulus kaller syndens menneske, fortapelsens sønn, den lovløse. (1.Joh.2,18: 4,3. 2.Tess.2,3:8.)
Paulus sier om syndens menneske at han er den “som står imot og opphøyer seg over alt som kalles Gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel, og gir seg selv ut for å være Gud”. (2.Tess.2,4). Likheten og henvisningen er ikke til å ta feil av, ordlyden er nesten den samme som i Dan.11,36!
av Audun Hjellvik
Bibelen er ikkje berre ei tjukk bok.
Den er og ei glitrande Guds bok til oss full av lærdomar av ulikt slag. Den gudinspirerte apostelen Paulus skriv til dei heilage i Rom at alt som er skrive før, er skrive oss til lærdom (Rom.15,4). Pensum for oss i "Himmelrikskulen" er stort og verdifullt. (2.Tim.3,16-17). I lys av dette vert GT meir enn interessant.
Og i dag tek me ein snartur innom kongetida. Asa, Joas, Akas og Hiskia (Esekias) er fire svært ulike kongar som styrte i Sørriket i periodar innanfor tidsrommet frå ca 910 til ca 685 f. Kr. Alder, regjeringstid, bakgrunn, karakter og omtale varierte, men det er eit felles trekk med desse fire, - som ein kan undra seg over. Alle fire kjem opp i vanskar, og alle fire prøver løysa problema på same måte. Ingen av dei spør Herren om vegleiing eller hjelp. Ser ut som dei ville ordna opp sjølve, og då vart løysinga både galt og vondt.
Problema desse fire kongane møtte, var forbunde med truslar frå fiendefolka rundt dei. Ikkje spøk når fienden synest vera både større og mektigare enn ein sjølve. Korleis då unngå katastrofe?
