av Peder Almedal
«For eg går bort for å gjere i stand ein stad åt dykk!» Joh 14,2
Eit av dei sentrale bodskap i den kristne trua handlar om himmelhåpet. Ein dag skal alt bli så mykje betre. Ja, fullkome. Bodskapet om ein utgong av livet som fører den truande til det herlegaste av alle land, til evig glede, evig fred og der synd, smerte, tårer og død er borte.
Forlova
Jødiske bryllupsskikkar fortel oss at brudgomen tok initiativet. Han forhandla med far til den unge jenta om prisen for å få henne til brud. Når brudgomen hadde betalt prisen, var pakta etablert. Med visse rituale skulle ho vise at ho godtok dette, og frå då var bruda erklært som oppteken.
I eit anna flott bilde ser vi at det blir sendt ein tenar. Abraham sender sin tenar for å finne brud til Isak. Slik har også Gud Fader sendt ut Den Heilage Ande for å vinne ei brud for Guds son. Den som lar seg overbevise av Guds Ande blir trulova med Kristus.
Når ekteskapskontrakta var underskreven drog brudgommen sin veg med desse orda: ”Eg går bort for å gjere i stand ein stad”.
Tiberias ble grunnlagt i år 20 e. Kr., av Herodes Antipas, sønn av Herodes den store. Det var Antipas som tok livet av Johannes døperen.
Tiberias ble bygget som en romersk by. Navnet på byen ble gitt som en hyldest til keiser Tiberius. Handelsreisende og pilgrimer på veg til Jerusalem, gikk veien om Galilea. Ved å bygge byen ved Genesaretsjøen, ble Tiberias et viktig stoppested for alle reisende.
Tiberias fikk en strategisk beliggenhet. Jordbruksressursene var også viktig for romerne som etablerte seg i Galilea. Men i Tiberias ble det også laget fin båthavn med god annkomst og fiskeforedling. Tiberias var det den største byen i Galilea.
av Audun Hjellvik
Bibelen er ikkje berre ei tjukk bok.
Den er og ei glitrande Guds bok til oss full av lærdomar av ulikt slag. Den gudinspirerte apostelen Paulus skriv til dei heilage i Rom at alt som er skrive før, er skrive oss til lærdom (Rom.15,4). Pensum for oss i "Himmelrikskulen" er stort og verdifullt. (2.Tim.3,16-17). I lys av dette vert GT meir enn interessant.
Og i dag tek me ein snartur innom kongetida. Asa, Joas, Akas og Hiskia (Esekias) er fire svært ulike kongar som styrte i Sørriket i periodar innanfor tidsrommet frå ca 910 til ca 685 f. Kr. Alder, regjeringstid, bakgrunn, karakter og omtale varierte, men det er eit felles trekk med desse fire, - som ein kan undra seg over. Alle fire kjem opp i vanskar, og alle fire prøver løysa problema på same måte. Ingen av dei spør Herren om vegleiing eller hjelp. Ser ut som dei ville ordna opp sjølve, og då vart løysinga både galt og vondt.
Problema desse fire kongane møtte, var forbunde med truslar frå fiendefolka rundt dei. Ikkje spøk når fienden synest vera både større og mektigare enn ein sjølve. Korleis då unngå katastrofe?
Av Knut Jensen
Har Antikrist et forbilde?
Antiokus 4.Epifanes er kalt Det gamle testamentes Antikrist. Vi finner ham i Daniels bok kap.8 og 11.
Etter at det makedonsk-greske verdensrike gikk i oppløsning, ble riket delt i fire under hans hærførere. Antiokus kom fra den syriske delen. Han regjerte i årene 175-163 f.Kr. Det er her tanken om Antikristens forbilde kommer inn.
Alt i den første kristne tid pekte en på at Johannes med “Antikristen” utvilsomt mente den samme person som Paulus kaller syndens menneske, fortapelsens sønn, den lovløse. (1.Joh.2,18: 4,3. 2.Tess.2,3:8.)
Paulus sier om syndens menneske at han er den “som står imot og opphøyer seg over alt som kalles Gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel, og gir seg selv ut for å være Gud”. (2.Tess.2,4). Likheten og henvisningen er ikke til å ta feil av, ordlyden er nesten den samme som i Dan.11,36!
av Henry Giske
«Fra arkivet april 1983»
Leser vi i Bibelen, ser vi at Israel er fremstilt som tre forskjellige trær.
Vintreet
«Et vintre tok du opp fra Egypt, du drev ut hedningefolk og plantet det.
Du ryddet grunn for det, og det festet rot og fylte landet.
Fjell ble skjult av dets skygge, og Guds sedrer av dets grener.» Sal 80,9-11.
Det var dette som skjedde med Israel, da det ble utfridd fra Egypt og plantet i Kanan. Men dette vintreet, som Herren velsignet så rikt, bar ville frukter (Jes 5,1-2). Israel var som nasjon i gammeltestamenlig tid, ofte ufruktbar. Det er Skriftens dom. Derfor ble det også en profetløs tid å 400 år.
Underlig da at det ut av dette ufruktbare folk skulle komme et morsliv som skjenket oss Jesus, Guds Sønn og verdens frelser. Han som sa om seg selv: «Jeg er det sanne vintreet» (Joh 15,1).
