Av Carsten Line
Joh 14,19
Det er to grunnpilarer som den troende bygger sin frelse på. Den ene er Kristi død, den andre Kristi oppstandelse.
På korset har Gud sett meg som en synder. Hans rettferdighet har dømt meg til forening med Kristus i hans død. Men likeså visst er jeg ved troen forenet med ham i hans oppstandelse, og er nå levende for Gud – jeg som før «var død i synd og overtredelser. Således skal og dere akte dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.» Rom 6,11.
Ut fra denne stilling handler så Gud med oss – både i erfaringslivet og hans fremtidige plan med oss. I denne høye stilling lever jeg for Gud som den som aldri har gjort en eneste synd – ren som Sønnen selv.
Oppvakt, satt med ham i himmelen, for at han i de tider som kommer kan vise sin nåde mot oss. Ef 2,6-7. Nåde til alle mine synders forlatelse, nåde til vokster. Nåde til opptuktelse, nåde til et hellig liv, seier og frimodighet. Nåde til å tjene ham. Nåde til hjelp. – På denne oppstandelsens grunn har Gud intet større ønske med oss enn å overøse sin nådes rikdom. Mer nåde han får lov å overøse deg her – mer vil du bli til hans nådes pris i herligheten.
Han lever i herligheten for mitt liv her i verden.
Om du ville spør: Hvorfor kunne ikke Jesus lagt i graven til den ytterste dag når alle andre oppstår! Han ville svare: Jeg må oppstå for å gå hjem til herligheten for å leve mitt liv der for din skyld.
Her er noe av hva han gjør for deg: Tjener som prest i helligdommen, Heb 8,1-2. Renser sine barns gjerninger, Heb 9,14. Taler deres sak, 1.Joh 2,2. Alltid i bønn for dem, Heb 7,25. Leder deg ved sitt råd, Salm 73,24. Og de ting som møter oss på livsferden her, har overskriften: «Alle ting skal tjene dem til gode som elsker Gud.»
Vi skal så meget mer bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikte, Rom 5,10. Leser! Har du trossamfunn med en levende frelser, da vil denne side ved Jesu liv for deg bringe deg til å leve for ham her i verden.
Han lever, vi skal levendegjøres.
Kristus er førstegrøden av de oppstandne. Deretter skal vi som hører Kristus til levendegjøres i hans tilkommelse, 1.Kor 15,23. O, vidunderlige dag! O, trøstens dag for deg som nylig så en av dine kjære senket ned i graven. Han, hun som du behøvde så gjerne. Om en liten stund er og du brakt på samme sted, samme kirkegård. Og så – plutselig en vakker morgen i Guds frie natur – solen skinner, fuglene synger i den stille gravlund – skal vi se oss levende oppreist fra graven. Et herliggjort legeme som Kristus selv. Fullkommen i sinn og vesen. Fullkommen lys over alt vi ikke forstod. Tåken er borte, jeg ser alt i oppstandelsens lys. Der møter bror sin søster, venn sin trofaste venn. Mor får igjen sitt barn, hustruen sin elskede mann – disse som ble under tårer og sorg lagt i den kolde grav. Nå er det glemt alt, nå skal aldri døden skille mer. – Kanskje vi får tid å trykke hverandres hand.
Og så, i et nu, i et øyeblikk, er vi rykket hjem fra denne mørke syndefulle jord. Og mens vi farer gjennom himmelrommet, høres en lyd som mange vann stemme i: Død hvor er din brodd? Helvete hvor er din seier? Så møter vi ham som jeg trodde på her. Så byder han oss velkommen hjem. Så skal vi alltid være med Herren.
Kan du tenke deg hvilket harmonisk liv. Det ufullkomne menneskelige vesen som her er bundet, og delvis ødelagt av synd, er nå fullkommen utviklet. Vi skal se og verdsette alt med himmelske øyne. Først da begynner vi å leve. Mon ikke Jesus så langt inn i fremtiden, da han sa: «Jeg lever og dere skal leve.»