av Stig Andreasson

Tobias tar farvel med faren sin. Oljemaleri av William Bouguereau(1860) Både hovedpersonen og sønnen hadde navnet Tobiasi Vulgataoversettelsen, og navnet «Tobias' bok» ble overtatt i Luthers bibeloversettelse og eldre norske utgaver av apokryfene.

Det er mulig at noen lesere undrer hvorfor vi lager så mye oppstyr omkring de apokryfiske bøkene. Svaret er at kristendommens hele historie forteller oss at Bibelen alltid og på ulike måter er blitt utsatt for angrep.

Vantro filosofer og liberale teologer har kritisert og forkastet Bibelens grunnleggende innhold. Men andre har brukt en annen metode. De har blandet det rene Gudsordet med fremmede elementer. Apokryfene er et eksempel på dette. Det siste kapittelet i Bibelens siste bok advarer oss både imot å ta noe bort og å legge noe til Herrens ord. (Åp.22,18-19)   

De apokryfiske bøkene er et minefelt.
Det er den forhenværende katolske presten Richard Bennet som bruker det bildet. I sitt gripende vitnesbyrd forteller han hvordan han allerede i barndommen ble sterkt påvirket av bestemte tekster i Apokryfene, inklusive prestenes forklaringer til dem. Som liten gutt trodde han derfor at ved å be bestemte bønner på bestemte dager kunne han befri et antall sjeler fra skjærsildens plager. Hans kamp for å til sist få klarhet i de store trosspørsmålene ble lang og vanskelig. Men i dag er han en frimodig kjempe for bibelsk og evangelisk tro i hele den engelskspråklige verden.

Hans bilde av Apokryfene som et minefelt er verd å ta på alvor. Et minefelt er imidlertid ikke et område hvor en farlig mine ligger begravd på hver eneste kvadratmeter. Faren består i at man ikke vet hvor de eventuelt ligger begravd. Hvis man da ikke er utrustet med en mine-detektor, altså et apparat som avslører hvor minene finnes. På det åndelige område har vi en slik detektor i det rene Gudsordet som ikke er oppblandet med fremmede elementer.

Når dette er sagt må vi understreke at det selvfølgelig ikke er livsfarlig å lese noe i Apokryfene. Da Luther mente at de kunne være nyttig lesning, tenkte han sannsynligvis på de historiske opplysninger noen av disse bøkene inneholder. Selv oppdaget jeg for noen år siden at lesningen av Makkabeerbøkene kastet lys over en del ting i Daniels profetier. Hvert eneste visdomsord skrevet av apokryfiske forfattere er heller ikke totalt villedende.

Men vi befinner oss på farlig mark. Den katolske kirke har profesjonelle eksorsister (personer som driver ut demoner). Disse har fått spesiell utdannelse for sin tjeneste. Den apokryfiske boken Tobit gir et råd til alle som utøver en slik tjeneste. Ja, ifølge Tobit er det en engel som gir dette viktige råd, som vi her i korthet siterer: ”Hvis du brenner fiskens hjerte og lever og lar røken stige opp rundt en mann eller kvinne som er besatt av en demon eller av en ond ånd, da vil besettelsen øyeblikkelig slippe taket og aldri mer komme igjen.”

Hvorvidt de katolske eksorsistene følger dette råd vet jeg ikke. Men siden deres kirke proklamerer at Apokryfene i sin helhet og til alle deler er guddommelig inspirert, så burde de vel egentlig gjøre det. Uansett må vi vel konstatere at her gir den apokryfiske boken en klar oppfordring til å praktisere ren og skjær trolldom, magi og hekseri. Den oppfordringen påstås komme fra en engel ved navn Asarja. De engler som omtales i Bibelens kanoniske bøker kom aldri med slike uttalelser. Hele Bibelen advarer isteden sterkt imot alle former for magi. Derfor er jeg fast bestemt på å holde meg til min vanlige normalutgave av Bibelen, den som bare inneholder Gamle og Nye testamentes kanoniske bøker, men ingen Apokryfiske.