Av Gustav Nielssen

 «Men alle forlot meg.» Men Herren stod hos meg.» 2.Tim 4,16-17.

Mannen som satt der i cellen i Roma, visste at hans dagers mål snart var slutt. Det er siste brev han skriver, før han skal gå hjem til sin Herre.I om lag 27 år har han stormet fram gjennom to verdensdeler som Herrens ambassadør, med den overgitte guddommelige sannhet, - og er nå nådd fram til det tidspunkt når «Herren skal frelse ham inn i sitt himmelske rike.»

Det er ingen svekling som sitter der. Fylt av den samme kraft som ble ham gitt hin tid han begynte stormløpet, får Den Hellige Ånd bruke ham til å gi Kristi menighet sitt siste herlige budskap, sitt åndelige testamente.

Men som han sitter der med sin venn, doktor Lukas, gir han i et kort glimt et forunderlig utsyn, et tilbakeblikk på en bestemt periode i sitt liv.

Hans tanker går om lag fire år tilbake, til de to årene han satt som fange i den samme by, og med glede minnes han sikkert den nåde som ble ham gitt å sende Kristi menighet fire av sine brev.

Men over denne periode legger det seg en tung, mørk skygge. Han minnes den svarte dagen han stod foran rettsskranken, den dagen hans sak skulle tas opp. Klart ser han rettssalen, klart ser han den keiserlige aktor, klart hører han den romerske dommeren, - og i såre tanker gjennomlever han sterkt den svarte, bitre, lidelsesfylte stund, da han snur seg og ser seg om i salen for å se etter noen han ventet skulle være der.

Til å begynne med er han ikke helt klar over stillingen. Den er ikke gått opp for ham enda. Det er noen han ser etter, - ser for å få trøst og hjelp, men finner dem ikke.

Det er – vennene hans!

Paulus har ikke avslørt i psykiske detaljer det som da fór som et kald isende gufs gjennom hans sinn. Rolig, nesten avbalansert nøktern, skisserer han bare i to satse den stunds grufulle psykiske smerte og skuffelse. Men de sier altså alt!

«Ved mitt første forsvar møtte ingenmed meg, men alleforlot meg», eller som svensk og professor Bruns gjengivelse klarere utdyper situasjonen:

«- ingen kom meg til hjelp»

«- ingen støttet meg»

«- Men alle overga meg»

«Nei, alle lot meg i stikken».

Tro om ikke pilegrimen i Roma-cellen om lag år 66 i sin sjel kjente opplevelsens smerte fra cellen fire-fem år tidligere?

Som i dyp sorg hører du bare én bønn, der han nå sitter, ventende på sin bortgang: «- gid det ikke må bli dem tilregnet!»

Men før han ruller teppet ned for denne såre perioden på fallrepet av sitt liv, klinger et seiersfylt, lykkelig budskap, som drukner sorgen i et salig fornyelsens bad:

«Men Herrenstod hos meg og styrketmeg.»

«Men Herren stod medmeg og styrket meg.»

Og den ensomme mann blir en mann gjemt midt imellom Herrens usynlige hær, og får oppleve sannheten fra de gamle skrifter:

«Han skal gjemme meg i sin hytte på den onde dag.» Den usynlige tilsynsmann hadde forvandlet skuffelsen til frigjørende hvile og seier.

Vi lar teppet gå ned for mannen der i cellen, og vil forsøke å ta med oss den befriende lærdom denne opplevelsen gir oss.

Det er sikkert unødvendig å detaljere dine livserfaringer. Du kjenner dem godt likevel.

Men et budskapskal lyde til deg inn i ditt sinn:

- I tyngste time står den Herre Jesus der du er!

Der går tusener nerveslitne, forsakte, stridende pilegrimer på veien i dag. Du er kanskje én av dem. Din vanskelighet består i at du får ikke komme til ro i løftenes ord.

Vil du forsøke nå,nettopp nå, å ta disse sannheter med deg inn i cellen du sitter i:

«Ja, ingen av dem som venter på deg, skal bli til skamme.» Salme 25,3.

«Og en hytte skal der være til skygge om dagen mot hete, og til ly og skjul mot vannskyll og regn.»Jes 4,6.

Kanskje du da der inne i cellen får kraft til å nynne:

For om alt om meg skifter,

min sang bliver ved:

Han er trofast i dag som i går.