Av Jan Veiby
«For det landet du kommer inn i og skal ta i eie, er ikke som landet Egypt, som dere dro ut fra. Der sådde du en utsæd, og så måtte du bruke foten når du vannet jorden – som i en kjøkkenhage» 5 Mos. 11,10.
Her er det tale om to vidt forskjellige riker. Kana’ans land og Egypt. I Egypt hadde Israels folk bodd i 430 år. Av disse i hele 400 år i trelldom.
«Bitter var deres trelldom, hård var deres lodd da de, lenket som slaver, laget teglstein under oppsynsmannens pisk. De kunne nok knurre, men de kunne ikke unnslippe. En sterkere makt enn deres egen holdt dem nede» (John Ritchie).
Men Gud så i nåde til dem. Han hadde ikke glemt sitt prøvede folk. «Jeg har så visst sett mitt folks nød i Egypt. Jeg har hørt deres klagerop over slavefogdene og jeg vet hva de lider. Nå er jeg steget ned for å utfri dem fra egypternes hånd. Jeg skal føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning» (2 Mos. 3,7-8).
Gud så folkets nød. Og sørget for deres frelse. De kunne ikke frelse seg selv. Frelsen måtte komme utenfra – og ovenfra. Fra Gud selv. Han skaffet dem frelse ved lammets død og blod.
Så kom utfrielsens time. De fikk legge Egypt bak seg, og begynte på vandringen mot løftets-landet. Et land som var helt annerledes enn Egypt. «Det er et land som Herren din Gud bærer omsorg for. Alltid hviler Herrens, din Guds øye på det, fra årets begynnelse til dets ende» (5 Mos. 11,12).
Historisk og profetisk gjelder disse løfter Israels folk. Men «alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss..» (Rom. 15,4). Her skildres derfor kristenlivet som en frihet fra Satan og syndens makt. Og et liv med Gud under hans ledelse og omsorg. Egypt står som bilde på den nåværende verden under djevelens herredømme. Et ufrelst menneske er bundet i sine synder, og ute av stand til å komme fri ved egen hjelp. Dette understreker også Jesus. «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell». Men så er han den virkelige Løser og Frigjører. «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (Joh. 8,34.36).
Kana’ans land er et bilde på livet i Kristus. Det nye livet under Guds nåde og velbehag. Paulus sier det på denne måte: «Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike. I ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse» (Kol. 1,13-14). Det er lysets rike. Guds kjærlighets rike. Syndsforlatelsens rike.
Efeserbrevet er kalt «det nye testamentets Kana’an». Her beskrives frelsen og livet i Kristus i 3 nøkkelord: Sitte, vandre og stå. Merk rekkefølgen. Det begynner med å sitte. «Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus» (Ef. 2,6). Det er vår stilling i Kristus. Vi er brakt til hvile i et fullbrakt frelsesverk. Så kommer vandringen. Vi skal vandre verdig det kall som vi er kalt med (Ef. 4,1). Leve slik som det sømmer seg for et Guds barn. Så Kristus kan bli æret gjennom våre liv. Men dette skjer ikke uten kamp. Så lenge vi er her på jorda står vi i en åndskamp. Det er fiender å kjempe imot. Både Satan, verden og vår falne natur.
Derfor må vi ikle oss Guds fulle rustning. «Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt» (Ef. 6,13). Da skal Herren sørge for seieren.
Hvor godt å leve i dette underfulle nådens rike. Som Herren sørger så godt for. Han gir oss alltid det vi behøver. Det er løftenes land. Guds ord og løfter gjelder hele veien. I dem finner vi trøst og hvile. Trygghet og glede. Veiledning og visdom.
I en gammel «lesersang» heter det:
Hvor er vi lykkelige barn, som Gud har til vår Far.
En arv så underfull og stor, til oss han givet har.
Et deilig land så skjønt og rikt, hvor vi har flyttet inn.
Ja, fremad kun i Jesu navn tross bølger, vær og vind.
Gjennom løftets land med takk og lov vi går.
Av mer enn tredve tusen løfter hans arv til oss består.
Og de i Jesus har sitt ja, sitt amen i ham de får.
Gud æres ved oss og derfor vi så frydefulle går.