Israel og folket hadde sin storhetstid under kong David og Salomo. Dette fortsatte etter at Israel vart delt som rike.

Nordriket ble okkupert og folket ble spredt. I sør var det stammene Benjamin og Juda. Men også her skjer det samme med okkupasjon av Nebukanesar, så kom det persiske og det greske med Aleksander den store. På Jesu tid var Israel underlagt romerne. Mange forskjellige oppslagsverk og historiebøker forteller dette. Det ble senere en muslimsk periode med Saladdin, og med det tyrkiske imperium var dette noe som gikk over tusen år.

Israel var ikke noe grøderikt og fint, og ingen viste noe interesse for området. Det var ingen palestinere på denne tiden, men jøder og arabere.

Da tyrkerne tapte og britene overtok ansvaret i det som blir kalt det Britiske Palestina Mandatet av 1920, er dette et navn som romerne brukte. Navnet finner vi også blant filisterne. Det britiske mandatet var en anerkjennelse av det som har med Balfour erklæringen fra 1917. Dette handler om en jødisk stat. Det store området som var lovet jødene, ble delt opp til fordel for araberne, og da staten Israel ble opprettet i mai 1948 var det omlag bare 20% igjen av området. De resterende 80% ble kalt for Transjordan.

Da Britene trakk seg fra mandatet og Israel ble opprettet, var araberne klare til krig mot den ferske jødiske staten. Jordan okkuperte da Judea og Samaria. Egypt gjorde det samme med Gasa. Selve Palestina- navnet er for regionen, og det er jødene som bærer dette navnet. Ved selvstendighetserklæringen av den jødiske staten, blir navnet Israel. Særlig etter 6 dagerskrigen i 1967 tar araberne i Jordan i bruk Palestina-navnet om seg selv.

Israel frigjorde Judea og Samaria under forsvarskrigen i 1967. Det samme i Gasa og i den nordlige delen av Israel. Det er mye land Israel har gitt fra seg i bytte for fred, men det blir som salmisten sier:  «Jeg er bare fred, men når jeg taler, er de klare til krig.» Sal 120,7. Det har ikke blitt noe anerkjennelse av Israel. Salmisten sier noe mer og ber en bønn: «Herre, fri meg fra en løgnaktig leppe, fra en falsk tunge!» Sal 120,2.

Israel utgjør 0,15% av de arabiske områdene. I Israel er det både arabere og jøder som er statsborgere. I arabiske land får ikke jøder være statsborgere. Salmisten sukker og sier: «Lenge nok har min sjel bodd hos dem som hater fred.» Sal 120,6.

Job sier: «Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet.» Job 19,25. Vi legger til: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!» Joh 12,13.