Utskrift

Av  Knut Jensen

Det har blitt stilt spørsmål om hva den første kristne menighet lærte og trodde  om den siste tid. Det omdiskuterte avsnittet i Åp.20 støtter klart tanken om et tusenårig rike, som følger etter Kristi annet komme til vår jord.

Undersøkelser i Det nye testamente, så vel som i utenombibelsk litteratur avslører ikke spor av noe annet enn det Jesus fortalte og bød sine disipler om i tjenesten for Guds rik i den første evangeliske tid. (Matt.28,18-20. Luk.19,40-44). Den avslører heller ikke spor av at menigheten har overtatt Israels løfter. (Ap.gj.15,13-18).

Den første tiden.

Da disiplene spurte Jesus om tiden for gjenopprettelsen av Israels rike, (Ap.gj.1,6). sa han at Gud hadde ikke åpenbart tiden for dem (v.7), men han sa heller ikke at de tok feil. Tiden var nå kommet for evangeliets tid! (v.8).

 Paulus tok dette opp senere i Rom.9-11. Her gir han svar på sitt eget spørsmål om hvorvidt Israel er forkastet og ikke har håp for framtiden. Han sier at Gud ikke har forkastet sitt folk eller glemt sine løfter. (11,1-25). Paulus sier at etter perioden med velsignelser over hedningene “skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudeligheten fra Jakob. Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder.” (v.26-27).

De neste århundrene.

Faktum er at de fleste av forkynnerne, som vi kaller for kirkefedrene som levde i denne perioden, kan føres opp som støtter for dette synet, og som var en gjennomgående oppfatning blant de troende i det første århundre. Vi kan ikke fastslå alles syn, men at det var tilstrekkelig mange som har uttalt seg til støtte for et framtidig messiasrike på jorden er sikkert nok. 

I de to neste århundrene  finner vi ikke nevneverdige spor som avvek fra dette. Selv om en del av deres lære ikke framstilles detaljert i moderne oversettelser, er det tilstrekkelige beviser for at også i disse århundrene hersket det et slik syn.

Det faktum at det ble forkynt i den første tid før noe annet, viser at det apostoliske syn ikke var noe annet i de neste århundrene, og at den første menighet som fulgte deres lære, forventet Kristi gjenkomst og et rike på jorden!  

Her kunne vi nevnt flere kjente kirkefedre. En av de mest betydeligste skikkelser i oldkirkens teologihistorie var også kirkefader Ireneus (ca.125-202). I sin ungdom var han sterkt påvirket av Polykarp, en disippel av apostelen Johannes. Han var stolt over å kunne spore sin tro tilbake til de første apostlenes tid, og ble rådgiver for mange menigheter på den tiden. Vi nevner samtidig Justin Martyr og Tertullian, men også (Cyprian (200-258) og Lactantius (240-320).

Det tredje århundre.

Etter det tredje århundre ble en del av forståelsen annerledes. Det faktum at den bibelske lære fram til da hadde vært den toneangivende, er tilstrekkelig bevis for at den apostolisk fortolkning ikke var annerledes enn fra Jesu egen tid, og at den første menighet som fulgte deres lære, forventet Jesu gjenkomst og et rike på jorden.

Etter det tredje århundre ble denne forståelsen mindre synlig. Dette faller sammen med den offentlige kirkes frammarsj, og den voksende rituelle formen på flere områder, som mange mente var et frafall fra den sanne lære. Et moment her er at det ble hevdet at menigheten har tatt over jødenes løfter etter at de hadde korsfestet Jesus!

Etter kirkefader Augustin ble den romersk-katolske kirke som hadde fått tette bånd til staten i det fjerde og femte århundre helt renset fra den første tids forståelse.

Gjennom århundrene har det allikevel vært mindre grupper som har holdt på denne læren, og i det nittende og tyvende århundre kom den tydeligere fram som et forsvar mot liberal teologi og avvik fra den historiske lære. Takket være kirkesamfunn, bibelskoler, bibelbevegelser og den enkeltes forståelse av Skriften som har stått for det syn at Kristus kommer igjen før tusenårsriket, har dette igjen hatt framgang!

Skriften som sannhetskilde.

Den anerkjenner at Bibelen som et hele skal tolkes ut fra et grammatisk-historisk synspunkt, der Skriften blir betraktet som en ufeilbarlig sannhetskilde!

At profetiene skal være noen unntak fra denne regelen, som noen synes å mene, skyldes uten tvil motvilje mot Israels tilbakevendelse. De kan akseptere et bokstavelig annet komme til slutt, en bokstavelig himmel og en bokstavelig fortapelse, men de forkaster et bokstavelig Kristi tusenårsrike på jorden, og mener at Israels tilbakevendelse kun har med denne verden å gjøre!

Denne fortolkning av profetiene blir imøtegått av de mange profetier som allerede er oppfylt. Vi nevner slike viktige profetier som Kristi fødsel i Betlehem, hans guddommelige og menneskelige natur, hans under på jorden, hans død på korset, og hans legemlige oppstandelse. Alle disse profetier har gått bokstavelig i oppfyllelse.

Det samme gjelder det forhold at Gud gang på gang oppfyller profetordet for Israel.

Det inkluderer deres adspredelse og at de en dag skal tilbake til landet. (Amos 9,8-15, Luk.21,24, og Ap.15,15-18)! Derfor må Guds ord om de profetiske oppfyllelser være en rettesnor for oss uten å legge noe annet til! (2.Pet.1,19-21).

Israels lovede gjenopprettelse.

Et kjent tema både i de store og de små profeter er forventningen om Israels gjenopprettelse. Profeten Jeremias gir i kap.31 et fullstendig bilde av dette håp. Han uttalte dette i en tid da Israel hadde falt fra Gud og da alt syntes tapt. (Jer.31,1-10)!

 På samme måte beskriver Jeremias Israels gjenopprettelse: “Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil tilså Israels land og Judas land med menneskers sæd og med dyrs sæd. Og likesom jeg har våket over dem for å rykke dem opp for å rive og bryte ned og ødelegge og plage dem, slik vil jeg også våke over dem for å bygge og plante, sier Herren.”Jer.31,27-28. Han erklærte at Israel skulle leve under nådens pakt, som ville være noe helt annet enn Moseloven. (Jer.31,31-34).

Akkurat som Israel bokstavelig dro ned til Egypt og kom tilbake derfra, ble folket senere ført som fanger til Assyria og Babylon. Siden ble de spredt over hele verden, (Luk.21,24), og Bibelen forutsier den samme bokstavelige tilbakevendelsen.

(Esek.39,25-29.) Når de først er samlet skal de aldri mer spres igjen. (Amos.9,15). 

Dette refererer helt åpenbart til en geografisk enhet, selve løfteslandet, og til noe som hører framtiden til. (Åp.16,16). Dette faller sammen med det messianske rike på jorden, og gjenopprettelsen utgjør det endelige kapitel i Guds handlinger, forut for den nye himmel og den nye jord! (Åp.kap.20-21).                                                                                                                                          

                                                                                                           Amen.