Av Johnn R. Hardang
For noen dager siden leste jeg noen ord i en andaktsbok, skrevet av den tyske teologen Martin Niemöller. Ordene ble skrevet etter at han var dømt til åtte års fengsel i konsentrasjonsleir, som en av Adolf Hitlers personlige fanger:
Først kom de for å ta kommunistene, men jeg protesterte ikke, for jeg var ikke kommunist.
Så kom de for å ta fagforeningsmedlemmene, men jeg protesterte ikke, for jeg var ikke fagforeningsmedlem. Så kom de for å ta jødene, men jeg protesterte ikke, for jeg var ikke jøde.
Da de kom for å ta meg, var det ingen igjen som kunne protestere.
For noen år siden var jeg i et bryllup på Gjennestad, en kristen videregående skole i Vestfold. På en av glassdørene i hovedbygget sto det skrevet en setning på elleve ord, den korteste og beste prekenen jeg hørte den sommeren:
Hvis du ikke står for noe, kan du falle for alt.
Det var sitatet i andaktsboken som minnet meg om ordene på glassdøren. Og dette har siden levd i tankene mine, og fått meg til spørre: Hva er det å leve som kristen i hverdagen.
Å være en kristen er å stå for noe
Å være en kristen er å vite hvem og hva jeg tror på. Det er å kjenne forskjellen på liv og død, rett og galt, sannhet og løgn. Og det er å våge å ta konsekvensene av dette, både i forhold til seg selv og andre. Altså noe positivt.
Men å stå for noe blir ofte oppfattet som det motsatte. Den som vil stå for noe blir beskrevet som dømmesyk og hard, kjærlighetsløs og intolerant. Altså som noe negativt.
Men slik tenker ikke Bibelen. Å stå for noe er et uttrykk for kjærlighet og ærlighet, sannhet og rettferdighet.
Jesus selv sto for noe. Og ingen har kombinert sannhet og kjærlighet, ærlighet og rettferdighet som han. Å stå for noe er altså en måte å følge Jesus på.
Hva skjer hvis vi ikke står for noe? Da mister vi saltets kraft og lysets frukt i vårt liv. Vi blir svake som kristne og lite relevante i de sammenhengene vi beveger oss i. Vi blir knapt lagt merke til og få vil lytte til vårt vitnesbyrd. Det aller farligste setter prekenen fra Gjennstad ord på:
Hvis du ikke står for noe, kan du falle for alt.
At dette stemmer, ser vi rundt oss på alle kanter i dag.
Å være en kristen er å gi stemme til de stemmeløse
Det er ikke alle som har en stemme. Det er ikke alle som kan stå opp for sin egen sak. Da må andre gjøre det!
Ingen i denne verden har stått opp for de svake og gitt stemme til de stemmeløse, som Jesus. Skulle ikke da også vi gjøre det, vi som kaller oss Jesu etterfølgere?
Det er mange stemmeløse også i vår tid:
Hva med det ufødte livet? Hvem taler det ufødte livets sak i Norge i 2014? Jo, det er de om prøver. Og de må betale for det. Men de fleste av oss tier. Det er det enkleste og selvfølgelig mest komfortabelt. Men er det rett?
Og hva med alle de forfulgte? Hvem taler deres sak?
Jeg tenker på de forfulgte kristne. Vi finner dem over hele verden. De har ingen stemme, mange av dem. Og fordi de bor så langt borte, er vi som regel tause også når det gjelder dem. Jo, vi ser og vet og berøres. Og likevel tier vi.
Og jeg tenker på andre som blir forfulgt. Ikke fordi de er kristne, men fordi de er en minoritet og dermed uønsket. De har feil religion. Det er feil folkegruppe og det er feil hudfarge. Det er kvinner. Det er slike som ikke er funksjonsdyktige nok. Eller det er mennesker som blir forfulgt fordi ondskapsfulle og sterke mennesker ikke kan styre sine lyster og sitt behov for makt. Hvem taler deres sak?
Slik kunne vi bare ha fortsatt. Eksemplene er mange, og de mennesker som lider enda flere.
Jordens salt og verdens lys
”Dere er jordens salt. Dere er verdens lys.”
Slik talte Jesus en gang. Og det er sterke ord Jesus bruker om den betydning hans etterfølgere skulle ha for sine omgivelser: De skulle leve slik Jesus levde. De skulle være slik Jesus var.
For en utfordring. Og for et liv.