Av Jan Veiby

Rikdom, penger, gods og gull, må aldri bli et mål i seg selv. Illustrasjonsfoto: Stockphoto

«Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud.  Ond og avskyelig er deres ferd, det er ikke noen som gjør godt.»  Salme 53,2.

Du stusser kanskje ved uttrykket «trosbekjennelse».  For dåren har vel ingen tro?  Nei, han tror ikke på den levende Gud.  Gud er fullstendig utelukket fra hans liv.  Men han tror likevel.  Han tror på vitenskapen.  Han tror på mennesket.  Han er selv sentrum i tilværelsen.  For en tro må man ha.  Og noe å tro på.  Mennesket er uhelbredelig religiøst.  Virkelige ateister finnes det ikke mange av.

En dåre i bibelsk mening er et uforstandig menneske.  Et menneske som verken tror på Gud eller vil ha med ham å gjøre.  Den rike bonden som vi leser om i Luk 12 er et typisk eksempel. Han var menneskelig talt veldig fornuftig.  Han tenkte og handlet rasjonelt.  Men han glemte det viktigste i livet – tanken på Gud og evigheten.  Derfor fikk han høre disse ord: «Men Gud sa til ham: Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet?» (v.20).

Rikdom, penger, gods og gull, må aldri bli et mål i seg selv.  Det er forgjengelig, kortvarig og ustabilt.  Etter døden har det ingen verdi.  «For hva gagner det er menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?  Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?» (Matt. 16,26).  En har sagt det slik: «Gull tapt – noe tapt.  Ære tapt – mye tapt.   Sjelen tapt – alt tapt».

En dåre vil ikke tro at det finnes en Gud.  Derfor lever og innretter han seg slik han selv finner det best.  Han lever etter sine egne lyster.  Årsaken til dette ligger i syndefallet.  Da mennesket løsrev seg fra Gud.  Og selv om Gud har gitt seg til kjenne,  i naturen og i skaperverket, forkaster man sannheten. Man blir fordervet i sitt sinn, og elsker mørket framfor lyset.  «For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud.  I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket.  Mens de gav seg ut  for å være vise, ble de dårer» (Rom. 1,21-22).  Dårskapen består altså i at man vender Gud ryggen og forkaster Guds gode ord og bud. 

Salomo hadde gjort denne erfaring i møte med livets mange problemer.  «Jeg vendte mitt hjerte til å vinne kunnskap, til å granske og søke etter visdom og forklaring.  Jeg ville forstå at ugudelighet er dårskap, og at dårskapen er galskap» (Pred. 7,25). Ja, tenk om menneskene ville innse at slik er det.  Og i stedet vende om til Herren.

Det er i sitt hjerte at dåren fornekter Guds eksistens.  Derfor er det hjertet som må omvendes.  Det skjer når man tar sin tilflukt til Herren.  Da skjer det en forvandling.  Man går over fra mørke til lys.  Fra satans makt og til Gud.  Da får man sann visdom i hjertet.  Og da er dåren ikke en dåre mer.  Han er blitt forstandig.  Da blir også trosbekjennelsen en annen.

Da kan vi si med David i Sal. 18,2-4: «Herre, jeg har deg hjertelig kjær, du min styrke!  Herren er min klippe og min festning, min frelser. Min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.  Jeg påkaller Herren, han som vi lovpriser, og jeg blir frelst fra mine fiender».

n