Fra arkivet: Av A. Helseth-Dyrseth

 «Det lider med natten, det stunder til dag.» Rom 13,12.

Ved Kristi inntreden i verden grydde en lys og herlig morgen for Israel – Herrens jordiske paktsfolk. Da kunne det hete: «- for vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot soloppgangen fra det høye gjeste oss.» Luk 1,78. Og mens Kristus var her, og sto midt oppe i sin gjerning, sa han: «Jeg må gjøre hans gjerning, som har sendt meg, så lenge det er dag; natten kommer, da ingen kan arbeide.» Joh 9,4.

«Natten kommer…» - La meg her skyte inn, at når Jesus legger til disse ord: «da ingen kan arbeide», tenker han åpenbart på den spesielle gjerning som han selv var kommet for å fullføre. Se Joh 17,4.

Skriften sier at natten begynte da Kristus gikk bort, da selv hans egne etter kjødet forkastet ham – og den vil vare inntil hans synlige gjenkomst finner sted. Da først vil en ny dag rinne for denne verden.

At denne tidsalder er en belgmørk natt, det vil enhver som stiller seg på Herrens side få erfare. Motstand og forfølgelse, urettferdig behandling og forakt, lidelser og prøvelser, sorger og tårer er hva denne verden har å by pilgrimen.

Herlige sannheter
Men la oss nå, midt i nattens mørke, prøve å oppmuntre hverandre med noen herlige sannheter i Skriften.

Først vil vi komme i hu hva som står skrevet i 1.Tess 5,5: «for dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørket til.»Hvilket privilegium! Og på samme tid: For et ansvar!

Ikke underlig at brudgommen i Høysangen sier om sin utkårede: «Hvem er hun som stråler fram som morgenrøden, fager som månen, ren som solen?» Høys 6,10. Merk uttrykket «fager som månen». Er ikke dette et aldeles ypperlig bilde på menighetens stilling og oppgave i denne tidsalder? Karakteristisk for månen er som kjent at den i seg selv er mørk. Den mottar sitt lys fra solen. Månen er satt til å råde (lyse) om natten. (1.Mos 1,16) Og – hvor fager er den ikke når den kaster solrefleksene inn i den mørke natt og opplyser den.

Dette er nettopp menighetens og den enkelte troendes stilling og oppgave i denne tid, sier Bibelen. Menigheten er månelyset i denne tidsalders natt. Dette kommer klart fram i 2.Kor 4,6: «- han er den som også har latt det skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulle stråle fram fra oss».

Ofte kan en høre vitnesbyrd av så vel yngre som eldre troende – som munner ut i denne sats: «Se ikke på oss, se på Jesus!» Hvor velmenende disse ord enn er, så er det vanskelig å finne støtte for dem i Skriften. Si meg, troende brødre og søstre, hvorledes skal verden (de uomvendte) kunne se Jesus, om de ikke skal se ham gjennom oss som er satt her nettopp for å representere hans verdige navn? Å, la oss se til at det ikke kommer en skygge mellom hans ansikt og vårt ansikt. Glem framfor alt ikke at du er satt inn i denne mørke natt for å reflektere ham. Husk at menigheten er verdens lys i denne tidsalder.

Hva venter vi på? Hva er vårt framtidsperspektiv i denne mørke natt? Ingen av oss burde være i tvil om svaret.

Kjære trette, lidende, prøvede venn, har du ikke ifølge Skriften Den klare morgenstjernei sikte? Slå nå opp din bibel og les 2.Pet 1,19 og Åp 22,16. Sies det ikke her tydelig nok at Kristus skal komme i karakter av morgenstjernen?

Men du bør også merke deg at Mal 4,2 like klart sier at han en gang skal komme som rettferdighetens sol. Ingen kan vel med respekt for Bibelens guddommelige autoritet våge å hevde at disse to talende uttrykk i Skriften forekommer rent tilfeldig.

Betrakt nå Tit 2,13: «- mens vi venter på det salige håp og åpenbarelse av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet.» Vi venter på to ting, sier apostelen. Først: «Det salige håp» - Herrens komme til luften, eller hans komme som morgenstjernen. Da kommer han alene – privat – for å ta sine egne hjem (Joh 14,3). Dernest: «Åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet» - hans offisielle og synlige gjenkomst. Da kommer han som rettferdighetens sol – med alle sine engler (Matt 25,31) – i herlighets og makt (2.Tess 1,7-8) – for å herske (Luk 1,32-33). Og da skal vi åpenbares med ham i herlighet (Kol 3,4).

Svarte, tunge, faretruende skyer henger over verden mens dette skrives. Aldri har vel natten vært så mørk som nå. Visselig har vi grunn til å spørre: «Hvor langt er det på natten?» (Jes 21,11-12) Alt tyder på at vi er kommet et godt stykke inn i den fjerde og siste nattevakt. – «Men i den fjerde nattevakt kom han til dem…» Matt 14,25.

Det gryr mot dag for Guds folk. Snart vil nattens redsler for alltid være lagt bak oss.

For det står skrevet: «Og natt skal ikke være mer…»Åp 22,5.