Av Sigmund Måge

„…For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone.” Heb 12, 2b.

Vi leser flere ganger i Det nye testamente at Jesus gråt. Han hadde også sorg. Luk 19,41, Joh 11,5 og Mark 3,5. Det var i medynk med oss mennesker han gråt og hadde sorg.

Men Jesus hadde nok mange gledesstunder her på jorden også. Som da han fortalte de sytti utsendingene om hva som er det største for menneskene – nemlig å ha navnet innskrevet i himmelen. ”I samme stund frydet han seg i Den Hellige Ånd og sa: Jeg priser deg Far, himmelens og jorden Herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, og åpenbart det for umyndige…” Luk 10, 21.

I Luk 15 har vi tre lignelser om noe som var tapt, men som ble funnet igjen. Den tapte sau, sølvpengen som var mistet og den fortapte sønn. Alle lignelsene er Jesu svar til fariseerne som knurret over at Jesus tok imot tollere og syndere. Det er Jesus selv som er subjektet i disse lignelsene. Han er hyrden som leter, kvinnen som feier og faren som venter på den fortapte sønn. Predikatet er redning, mens objektet er du og jeg – fortapte syndere. Her tales det mye om glede. Når eieren har funnet sauen, legger han den på sine skuldre med glede. I himmelen er det glede over en synder som omvender seg. Da den fortapte sønn var kommet hjem …begynte de å være glade. En har sagt: Det står ikke noe om hva tid de sluttet å være glade.

Jesu glede har altså med vår frelse å gjøre. Jesus gleder seg, og himmelen gleder seg over hver synder som vender om. I lignelsen om sauen som ble funnet, tyder teksten på at han måtte lete en god stund – kanskje i flere dager. Det ville være naturlig om eieren hadde gitt den en skrape. Hvorfor rotet du deg bort – dumme sau! Nei, nei! Ikke noe slikt! Sauen var tydeligvis medtatt. Den måtte bæres hjem. Og eieren kunne ha beklaget at han måtte bære den. Men igjen, nei! Tvert imot står det at eieren legger den på sine skuldre med glede. Slik er Jesu kjærlighet overfor fortapte syndere som blir funnet. Jesus gleder seg!

I tekstordet vårt står det om den glede som ventet Jesus etter korset. Jesus visste at resultatet av hans lidelse og død ville bli en himmel full av forløste sjeler. Vi leser om Jesu lidelseshistorie i de fire evangelier. Her beskrives alt på en nøktern måte – uten noen utbroderinger. Men vi vet at lidelsene var enorme. Det hele kuliminerte da Jesus måtte rope:

”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Mat 27, 46.

Mange av oss vil kunne identifisere oss med den bortkomne sauen. Og vi tenker: Jeg er da bare til bry for Frelseren. Jeg rotet meg bort første gangen, og har gjort det mange ganger siden også. Jesus kan da umulig glede seg over meg!

Vent litt! Han gleder seg ikke over de feil vi gjør, men han gleder seg over å få oss velberget inn i himmelen. ”Derfor kan han fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.”Heb 7,25.

Vi venter Jesus tilbake – vi tror han kommer snart. Da vil han ta alle de troende hjem til seg. (Les 1Tess 4,14-18). Vær sikker på at han gleder seg til denne begivenheten. Vi har et vakkert forbilde i 1Mos 24 – da Abrahams tjener hadde vært i Mesopotamia for å hente en brud til Isak. ”Ved kveldstid gikk Isak ut på marken for å ha en stille stund.” Vers 63. Hva tror du Isak gikk og tenkte på akkurat da? Han ventet på sin brud. Slik tror jeg det er for Jesus akkurat nå. Akkurat som Isak - venter han på det øyeblikket da hans brud vil dukke opp i horisonten. Det blir et herlig møte, når Jesus fører sin brud inn i de himmelske gemakker.

”For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset…”