Av Håkon C. Hartvedt

Våren har akkurat begynt å vise seg fram i april 2010. Men i Oddvars sjel er det steinmørk og tung vinter. Det ender med at han bestemmer seg for å drikke seg ihjel. Men så blir det sendt en SMS...

År i rus og annen elendighet hadde ført til at Oddvar ikke orket mer. Nå ville han bruke alkoholen som hadde ødelagt livet hans til å befri ham fra elendigheten.

 – Jeg kom hjem fra en fest lørdag kveld. Nedfor og elendig. Da samlet jeg sammen alt jeg hadde av øl og brennevin. Nå ville jeg drikke til det var slutt, forteller han til Evangelisten, og fortsetter:

 – Lageret jeg hadde av alkohol var betydelig. Mer enn nok til at jeg skulle kunne gjennomføre mitt forferdelige forsett.

 SMS-en
Brennevinet brenner «befriende» i halsen etter hvert som Oddvar setter flaskene for munnen. Snart gjør rusen seg gjeldene. Nå er det bare å fortsette. Og det gjør han mer eller mindre, natten igjennom.

Men søndag formiddag skjer det utrolige. Da får han uventet besøk av en kamerat.
Det har gått ut en SMS fra telefonen hans. En SMS Oddvar overhodet kan huske at han har sendt, og han som mottok meldingen som førte til at han uten å nøle dro rett hjem til Oddvar, Eivind Aanensen, skjønner ikke Oddvar kunne være i stand til å sette bokstaver sammen til ord i den forfatningen han da var i. For gjennom natten var det mildt sagt svært betydelige mengder alkohol Oddvar hadde tyllet i seg.

 – Det er rett og slett uforståelig for meg hvordan Oddvar klarte å skrive den SMS-en. Kanskje Gud gav ham et klart øyeblikk så han fikk det til, selv om han ikke husker det selv? Jeg vet ikke. Men jeg vet at om Oddvar hadde fortsatt å drikke uten at han var blitt avbrutt, hadde han temmelig sikkert ikke vært i blant oss i dag, sier Aanensen.

Satt hos ham
Oddvar stoppet å drikke da Eivind kom. Og Eivind ble sittende hos Oddvar utover formiddagen. Fikk i ham kaffe og fikk ham i seng. Etter en nødvendig pause var han tilbake og fortsatte å sitte stand by hos barndomskameraten utover kvelden.

Etter at Eivind ble frelst 10 år tidligere, hadde Oddvar stått øverst på bønnelisten hans. Oddvar var som han oppvokst i et kristent hjem. Så hadde de rotet seg vekk, begge to. Nå var Eivind sin bønn at vennen måtte bli både frelst og fri fra de forferdelige kreftene som hadde fått makten over ham.

Det var ikke bare Eivind som ba inderlig for Oddvar denne kvelden. Eivind hadde kontaktet to andre kamerater, Bent Davidsen og Ben Rasmussen. Nå var de også i bønn, og ikke bare det: De var begge ute på møteoppdrag denne søndagskvelden, på hvert sitt sted, og fikk forsamlingene på begge steder til å løfte Oddvar fram for Herrens trone.

Etter møtet kom de også hjem til Oddvar.

– Då seier eg ja, eg òg!
– Jeg var helt ute da Eivind kom, men han satte seg i lag med meg og delte smerten – og aller best: Han hjalp meg slik at det som var igjen av brennevinet aldri nådde min munn, minnes Oddvar.

Seint om kvelden kom også Bent Davidsen og Ben Rasmussen på besøk. Da følte jeg meg nesten normal igjen, selv jeg fremdeles var full.

Ben var nyfrelst og hadde tidligere fortalt meg om dette. –Flott for deg det, hadde jeg svart.

Nå snakket de tre kameratene igjen om frelsen, og Bent Davidsen kom inn på hvordan hans svigerfar, og min onkel, ble frelst. – Han sa bare ja, han, sa Bent og satte meg direkte på valg.

Da dukket minner fra mor og far og barndommen i et kristent hjem opp. Jeg visste jo at dette var det rette. Hadde visst det hele mitt liv. Jeg hadde aldri fornektet Jesus. Men jeg hadde heller ikke overgitt meg og blitt født på ny.

Nå ble det kamp. Det var som det ble tåkete i rommet. Og en stemme sa til meg:

 - Hvorfor i all verden skal du si ja til Jesus? Glem det!

Men jeg skjønte hvor den stemmen kom fra, og jeg visste at nå måtte jeg ta denne kampen. Jeg håpet bare inderlig at kameratene som var kommet ikke ville gå. Det gjorde de heller ikke.

Jeg trodde kampen varte i en halv time, men Eivind, Ben og Bent kunne seinere fortelle meg at det gikk bare et par minutter før jeg sa: – Då seier eg ja, eg og!

– En enkel tjener på vei mot herliggjørelse
Etter dette snudde alt. Oddvar ble både frelst og satt fri fra elendigheten han satt fast i.

– Det var helt vidunderligt!! stråler han på klingende karmøydialekt.

Seinere har hatt fått vitne for folk på veien der han går.

– Det største er at jeg har fått lede andre til Jesus, og det er Guds nåde alt sammen.
Det er Han som gjør det, og det har ingenting med meg å gjøre. Jeg er bare en enkel tjener på vei til herliggjørelse, sier Oddvar i dag.

 Et bibelord er blitt særlig kjært, og det vil han gjerne dele til slutt.

Det er Romerne 6,23: Syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.