Av Sigmund Måge

Advent er avledet av «adventus Domini», som betyr «Herrens komme», og er som kjent tiden for de siste fire ukene før jul.

Påske og pinse var opprinnelig jødiske høytider. Men akkurat ved disse høytider skjedde de store kristne begivenheter – Kristi død og oppstandelse samt Den Hellige Ånds komme. Både jøder og kristne feirer påske og pinse, men med ulikt innhold.  

I følge historikerne begynte de kristne å feire jul i første del av 300-tallet, mens advent først ble etablert i slutten av 400-tallet. På dette tidspunkt var Norge som kjent et rent hedensk samfunn, og vi praktiserte vår hedenske vinterblot på denne tiden av året.    

Adventstiden er en forberedelse til høytiden til minne om Jesu fødsel. Slike forberedelser var nok sterkere markert i tidligere tider – det gjelder både adventstiden og fastetiden før påske. I evangeliske kretser varierer nok vektleggingen av disse forberedelser. Jeg tror at alle er enige om at det er godt med ekstra lys i adventstidens mørke årstid.

Vi har nevnt at advent peker på det som hendte – Jesu første komme - og det er viktig. Men kanskje enda viktigere er det å se framover. Vi venter nemlig Jesus tilbake – ikke som et lite barn, men som vår Forløser, Konge og Messias.

I 1Kor 16,22 har vi det arameiske uttrykket Maran ata, som betyr Herren kommer. Forkynnelsen om Herrens gjenkomst ble markert helt fra den første kristne tid. Legg merke til hva Paulus sier i 1Tess 4,15; «Vi som blir tilbake inntil Herren kommer...» Ut fra dette skjønner vi at Paulus ventet Jesus tilbake allerede i sin levetid. Akkurat dette er den bibelsk rette måte å vente på Herren. Han kan komme når som helst – altså i min levetid.

Da jeg ble omvendt våren 1958, var det ofte bibeluker på bedehusene. Ikke sjelden var temaet «De siste tider» eller «Herrens komme». Sannheten om bortrykkelsen ble forkynt med slik tyngde at vi ofte tenkte: Kanskje kommer Jesus i natt! Dette er ikke svermeri, det er realisme.

Men samtidig har vi Jesu klare ord på at: «Men den dag og time kjenner ingen, ikke engang himmelens engler, men bare min far.» Mat 24,36. Så den som gir seg ut for å kunne regne ut dato eller år for Herrens komme, er på totalt villspor. Det kan avvises som vranglære. Noe helt annet er å være våkne for den tid man lever i. Jesus irettesatte fariseerne og saddukeerne: «Himmelens utseende vet dere å tyde, men tidenes tegn kan dere ikke tyde!» Mat 16,3b. Et tydelig tegn i vår tid er fikentreet (Israel). «Når grenene har fått sevje og bladene springer ut, da vet dere at sommeren er nær.» Mat 24,32.

I Åp 22,20 har vi bønneropet; «Amen, ja kom, Herre Jesus.» Dette er de troendes gjensvar på Jesu siste hilsen til oss. Alle troende kan glede seg til Jesu gjenkomst. Det vil bli den beste dag i våre liv. Men det er troende i vår tid som gleder seg ekstra til denne dagen – det er de som lider fysisk for Jesu navns skyld. Martyrium er ikke bare noe som hører fortiden til. Hver dag blir kristne mennesker henrettet alene fordi de ikke vil fornekte troen på Jesus. «Amen, ja kom, Herre Jesus.»