Salmesang i truende tider
I den norske dokumentarserien «Alliert og alene» er det en scene fra et sykehus midt under et bombeangrep i Namsos 24. april 1940. Franske Henri Girardin ligger hardt såret og kan ingenting gjøre. – Der og da trodde jeg ikke jeg skulle komme meg hjem igjen til Frankrike, sier han i programmet der han også forteller at de norske sykesøstrene sang salmer under hele bombeangrepet. Og det gikk altså bra. Girardin er en gammel mann når han forteller om dette.
Salmesang i forferdelige situasjoner er ikke enestående. Vi kan lese om at de første kristne martyrene også sang like inn i døden, og når IS herjet som verst for et par år siden, kom det rapporter om at kristne som ble brutalt hogd hodet av, gjorde det samme til de ikke kunne synge lenger.
I Apgj 16, 24-26 står det om Paulus og Silas: «Da han fikk (fangevokteren) en slik ordre, satte han dem i det innerste fangerommet og satte føttene deres fast i stokken. Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem. Da kom det med ett et sterkt jordskjelv, så fengselets grunnvoller ristet. Og straks sprang alle dørene opp, og lenkene falt av alle fangene.»
---
Ikke alltid utfrir Gud sine barn fra fare, selv om de synger lovsanger. Men det er uansett velsignet å gjøre det.
Velsigne – og bli velsignet
I filmen «The letter writer» møter vi en eldre mann som skriver brev. Nå er det ikke noen spesielt med at en eldre mann skriver brev; det er vel helst den eldre generasjonen som fremdeles gjør det. Men denne mannen skrev oppmuntringsbrev til ukjente personer. I utgangspunktet høres det litt sprøtt ut, men mannen gjorde det i bønn til Gud, og han ba også om visdom til å skjønne hvem han skulle gi dem til. For han sendte ikke brevene i posten. Han overleverte dem personlig.
Så viser filmen hvordan utslåtte mennesker, mennesker som slet bak en vakker fasade og folk som i utgangspunktet kunne virke sure – fikk lys over dagen sin ved å lese oppmuntringene som brevet inneholdt.
I Salomos Ordspråk 11,25 står et ord som passer inn her: «Den som sprer velsignelse, skal trives. Og den som lesker andre, han blir selv forfrisket.» Ja, det minner jo også litt om uttrykket «Den største gleden du kan ha, er å gjøre andre glad».
Tenk om vi kunne gi hverandre gode ord
en liten glede lyser mere enn du tror.
Is og kulde brytes ned/ varme ord kan skape fred
tenk om vi kunne gi hverandre gode ord.
Tenk om vi kunne gi hverandre mere tid
kunne stoppe mere opp og være nær.
Til å lytte mer til det vår bror og søster strever med
Tenk om vi kunne gi hverandre gode ord.
Reddet av Bibelen
Jeg sitter og ser på et Scanpix/Ap-foto i et avisutklipp som jeg sakset for snart 20 år siden.
Bildet viser en skinnbibel med et dypt opprevet sår på framsiden. Ved første øyenkast skulle en tro at noen hadde lagt Bibelen på et bord og så tatt et skrujern eller lignende og hakket løs. Men historien er mye mer dramatisk enn det, og her kommer den.
Den maltrakterte Bibelen skyldes en sinnsforvirret mor som skjøt mot sin 16-år gamle sønn, med haglgevær og på kloss hold, mens han var på et ungdomsmøte i kirken. Det hun ikke regnet med var at skuddet traff Bibelen han holdt foran seg, og som utrolig nok absorberte skuddet. – Hadde han ikke holdt den, ville han sannsynligvis ha dødd av skadene, uttalte sheriffen i Lee County, Larry King, til pressen. Nå fikk gutten bare mindre skader av de få haglene som Bibelen ikke klarte å absorbere.
--
Bibelen redder liv om ikke alltid fysisk slik som i historien ovenfor. En herlig historie, og det finnes andre, som for eksempel historien om da et hus brente ned med alt innbo og en bibel igjen, uskadd. Men det beste med Bibelen er likevel at den har berget mange fra evig fortapelse ved å vise folk veien til evig liv ved tro på Jesus Kristus.
Herren regner med deg
Tegning: dreamstime_xs_156385637
I dag vil jeg plukke litt fra noe H.E. Wisløff har skrevet. Det handler om at Gud har bruk for oss alle, og han eksemplifiserer. «
* Han hadde bruk for den lille jenten i den syriske hærfører`s hjem. Det var hun som viste Naaman veien han skulle gå for å bli helbredet.
* Han hadde bruk for Gideon, den minste i Manasse og den ringeste i sin fars hus. Ved han fikk Israel en fantastisk seier over midjanittene.
* Han hadde bruk for gjetergutten i Tekoa, profeten Amos. Det var ham Gud hadde utvalgt til å rope ut over folket: Bered deg til å møte din Gud.
* Han hadde bruk for den lille gutten som en dag stod med noen få brød og noen småfisk hos Jesus. Det var det han brukte for å mette 5000 menn.
* Han hadde bruk for den unge, nidkjære forfølger som han stanset utenfor Damaskus. Han var for Herren et utvalgt redskap.
Og han har bruk for deg. Det står en plass ledig i rekkene om ikke du er med.»
---
Det handler ikke om dine kvalifikasjoner. Gud kaller ikke dem som er utrustet, men han utruster dem han kaller. «Brødre, tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: ikke mange vise...... Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg..... Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme.» (1. Kor. 1,26-27)
Vær ikke redd for å be
I boka «Sabotøren» av Kjell Harald Lunde møter vi krigsveteranen Fredrik Kayser. Flere ganger under krigen var det nære på at han omkom, men Kayser opplevde gang på gang å slippe unna dødens gulbleke hender.
En gang satte han seg fast i en piggtrådsperring under vann med enmannsubåten sin.
«Jeg prøvde å gå aktover, og jeg prøvde å gå forover. Båten satt like fast. Jeg prøvde å komme ned, og jeg prøvde å stige opp. Men båten løsnet ikke! Minuttene gikk. Jeg var fortvilet. Jeg tror jeg bad til Gud», forteller Kayser som var i ferd med å gi opp da båten på en eller annen mirakuløs måte kom seg fri.
Seinere, i en refleksjon over at han og hans tre kamerater kom levende fra en ekspedisjon til Måløy, sier han: «I dag vet jeg at det var én som holdt sin hånd over oss.»
---
Kayser ble kristen. Han kalte seg ikke det under krigen.
Likevel hørte Gud hans bønn.
Så be du også - med frimodighet.
I Guds hånd
I din hånd, i din hånd
er våre tider Gud.
I din hånd , i din hånd,
er våre dager Gud.
Da jeg bare var et foster
så dine øyne meg,
og i din bok ble de skrevet opp
hver dag jeg får av deg,
sier ditt Ord,
sier ditt Ord,
sier ditt Ord.
I din hånd, i din hånd
er våre tider Gud.
I din hånd , i din hånd,
er våre dager Gud
Du våker over meg hver dag.
Verner meg der jeg går.
Midt gjennom alt som truer her
vet jeg at du Gud rår.
Herre, jeg tror.
Herre, jeg tror.
herre, jeg tror.
Gledens kilde
Jesus, du er gledens kilde,
du er verdt min lovsang.
Jesus, takk for at du ville
gi ditt liv for meg en gang.
Takk for blodets kraft som renser
meg fra synd og urenhet.
Jesus jeg vil takke for
din grenseløse kjærlighet.
Takk for at det ikke er
fordømmelse for den som tror.
Takk for kraften til å leve
som du bød oss i ditt Ord.
Du lot ingen være alene.
Nei, du har sendt din gode Ånd,
og du holder alle dine
oppe med din Allmaktshånd
Frykt ikke, bare tro
«Tro er den fuglen som vet om daggryet, og som derfor synger mens det enda er mørkt»,
heter det i et indisk ordtak.
Vi har så lett for å se på bølgene rundt oss i stedet for på Jesus.
Gud vet om det, og derfor oppfordrer han oss i sitt Ord, trøstende, til å våge å stole på Ham.
Slik står det i Filipperbrevet 4,6:
« Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud
i bønn og påkallelse med takksigelse».
Angst
I perioder av livet mitt har jeg vært plaget av angst. Midt i en slik periode ble jeg lagt inn på sykehus med akutt blindtarmbetennelse. Det skulle bli en helt spesiell opplevelse. Det hjalp jo ikke på angsten at jeg skulle opereres.
I lommen hadde jeg en 7.-sans med skriftsteder. Jeg tenkte jeg kunne få trøst ved å lese ordet som stod på den aktuelle datoen. Men der stod det: «I dag skal du være med meg i Paradis!» Det vil bli fint å komme til Paradis, men akkurat når dødsangsten herjet som verst, roet det meg ikke akkurat ned. Men jeg fikk narkose og husker ikke mer før jeg våknet opp igjen.
Men før narkosen var gått ut av kroppen min, kom angsten tilbake for fullt. Jeg ringte da på «klokken» og inn kom en pleier.
– Jeg har sånn angst, sa jeg.
– Du får prøve å legge deg til å sove da, sa hun og forsvant ut igjen.
Ikke akkurat noen angstdempende handling det heller.
Nå tok jeg ikke opp 7.-sans-en. I stedet tok jeg opp et lite NT, av den lille utgaven i skinn der det står «Det nye testamentet og Salmenes bok».
Så slo jeg tilfeldig opp og havnet i Salme 138. To vers der jaget angsten bort og roet mitt hjerte:
«Den dag jeg ropte, svarte du mig; du gjorde mig frimodig, i min sjel kom det styrke (v.3) og «Om jeg vandrer midt i trengsel, holder du mig i live..»(v.7)
Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare
Fuglen ei i skjul bak løvet, stjernen ei høyt over støvet.
Ingen nød og ingen lykke, skal av Herrens hånd dem rykke.
Han den beste venn blant venner, sine barns bekymring kjenner.
Lina Sandel
Bønn
Takk, Herre Jesus at hos deg er jeg fullkommen trygg.
Om en mor skulle glemme sitt diende barn, glemmer ikke du meg.
Takk, kjære Jesus. Amen.
Side 125 av 132