Jeg kom over følgende utdrag av talen som Kong Haakon VII holdt 17. mai 1945. Der sa han følgende:
«Vi må aldri glemme å takke Vår Herre for hans nådige styrelse like til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelser for land og folk. Vi takker fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i Europa-krigen.
Da budskapet kom om at tyskerne betingelsesløst hadde overgitt seg, ble vi fylt av dyp takknemlighet. Aldri har vi vel mer eller med større overbevisning kunne sanne ordene i vår nasjonalsang, der det lyder:
Norske Mand i Hus og Hytte
Tak din store Gud!
Landet vilde han beskytte
skjønt det mørkt saa ut.
Alt, hva Fædrene har kjempet,
Mødrene har grædt,
Har den Herre stille læmpet,
saa vi vandt vor Ret.»
– – –
I dag tenker dessverre mange helt annerledes. Gud er ikke med i regnskapet!
De gamle snakket mye om at vi ikke må stille oss slik at lysestaken blir fjernet fra landet vårt. Tankegangen er ikke tatt helt ut av luften.
Slik står det i Johannes Åpenbaring 2, 4-5:
»Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du stod før du falt. Vend om og gjør igjen dine første gjerninger! Ellers kommer jeg over deg og tar lysestaken din bort – hvis du ikke vender om.»
– – –
Den første kjærlighet. Har du den?
