I den norske dokumentarserien «Alliert og alene» er det en scene fra et sykehus midt under et bombeangrep i Namsos 24. april 1940. Franske Henri Girardin ligger hardt såret og kan ingenting gjøre. – Der og da trodde jeg ikke jeg skulle komme meg hjem igjen til Frankrike, sier han i programmet der han også forteller at de norske sykesøstrene sang salmer under hele bombeangrepet. Og det gikk altså bra. Girardin er en gammel mann når han forteller om dette.
Salmesang i forferdelige situasjoner er ikke enestående. Vi kan lese om at de første kristne martyrene også sang like inn i døden, og når IS herjet som verst for et par år siden, kom det rapporter om at kristne som ble brutalt hogd hodet av, gjorde det samme til de ikke kunne synge lenger.
I Apgj 16, 24-26 står det om Paulus og Silas: «Da han fikk (fangevokteren) en slik ordre, satte han dem i det innerste fangerommet og satte føttene deres fast i stokken. Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem. Da kom det med ett et sterkt jordskjelv, så fengselets grunnvoller ristet. Og straks sprang alle dørene opp, og lenkene falt av alle fangene.»
---
Ikke alltid utfrir Gud sine barn fra fare, selv om de synger lovsanger. Men det er uansett velsignet å gjøre det.
