I sin bok «Tro og bevisstgjøring i det 21. århundre» skriver Aril Edvardsen:«Da Rune, sønnen min, var liten, kunne han sitte i timevis på fanget mitt når jeg var kommet hjem fra reiser. Han følte behov for å sitte der, og behøvde ikke alltid si så mye. Han trengte fars trygghet og kjærlighet».
Og Edvardsen fortsetter:
«Men av og til kom kollegaer eller venner hjem til meg for å snakke med meg også på disse familiedagene. Jeg likte aldri å bli forstyrret de dagene familien hadde førsteretten på meg, men måtte likevel overføre min oppmerksomhet fra 3-åringe til disse voksne.
Da skjedde det noe. 3-åringen begynte plutselig å sparke stolene og feie lysestakene ned fra bordene. Jeg irettesatte ham, men han fortsatte med å dra i gardinene og velte blomstervaser. Da grep jeg tak i ham, bar ham ut på hans rom, satte meg ned og snakket strengt til ham: «Hvordan er det du oppfører deg, gutt!»
«Du er ikke glad i meg, pappa!», sa han «Du bryr deg ikke om meg!»
Gutten gjorde dumme ting fordi han følte at han manglet kjærlighet. Han ville være elsket, ha oppmerksomhet og omsorg. Og i mangel på dette, gjorde han dumme ting.»
Dette handler ikke bare om små barn. Mange av oss voksne gjør også dumme ting når vi ikke opplever kjærlighet. Så hva når mennesker møter deg, møter de da Guds kjærlighet?
