Om jeg enn skulle vandre i dødskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav de trøster meg. (Salme 23,4)
Jeg leste om en liten gutt som sammen med sin far var nødt til å gå over en bro uten rekkverk. Gutten sa: «Pappa, jeg er redd. Se de høye bølgene under oss!»
Da sa faren: «Gi meg hånden din, da kan ikke noe skje.» Gutten la fortrøstningsfullt hånden sin i faren hånd, og dermed var frykten borte.
Om kvelden måtte de igjen gå over broen. Denne gangen var det dessuten mørkt. «Pappa, jeg er redd nå også. Vannet under oss er så mørkt, og jeg kan høre bølgeslagene!» Da tok faren den lille gutten i armene og bar ham over. Gutten sovnet og våknet ikke før neste morgen i sengen sin.
--
Slik er Gud. Under Hans vern er vi trygge, selv om vi ikke alltid opplever det slik. Han fører oss ikke alltid utenom det som skremmer. Av og til er vi nødt til å gå gjennom landskaper som virker uhyre truende. Men Han forlater oss ikke, og når vi engang kommer til det siste fergestedet, vil han bære oss over om vi har lagt våre liv i Hans hender.
