Av Asbjørn Kvalbein

Fra en nyttårssamling i England

Fire menigheter i en storby i England samarbeidet. Tre av dem holdt til i områder med vanskelige sosiale forhold. Den fjerde menigheten besto av vellykkede mennesker med god økonomi, og de støttet arbeidet i de tre andre menighetene.

Like etter nyttår var det tradisjon at de alle hadde en felles gudstjeneste med nattverd. Blant de mange som deltok, var det flere som hadde spesielle vanskelige bakgrunner, men som var blitt omvendt til Jesus og et nytt liv – blant annet tyver og ranere. Nå knelte de ved siden av hverandre, de vellykkede og de med en mørk fortid.

Ved en slik anledning så presten en tidligere ransmann knele ved siden av en dommer i Englands rettsvesen. Det var faktisk denne dommeren som i sin tid hadde dømt raneren til sju års fengsel.

Etter at han var satt fri, hadde den innsatte vendt om til Gud, og så var han begynt å tjene Herren i et kristent arbeid. Men nå knelte dommeren og den dømte ved siden av hverandre, og ingen av dem så ut til å kjenne hverandre igjen.

Etter gudstjenesten spaserte dommeren sammen med presten og sa til ham: «La du merke til hvem som knelte ved siden av meg under nattverden i dag?» «Ja,» svarte presten, «men jeg visste ikke at du la merke til det.» De gikk sammen uten å si noe, og så sa dommeren: «Det er et enestående under av nåde.» «Ja, det må jeg være enig i,» sa presten. «Men vet du hvem jeg tenker på?» spurte dommeren. «Naturligvis raneren som ble omvendt.» «Nei,» sa dommeren, jeg tenkte ikke på ham. Jeg tenker på meg selv.» «Hva for noe?» sa presten. «Jo,» fortsatte dommeren, «for det kostet ikke raneren så mye å bli omvendt da han kom ut av fengslet. Han hadde ikke noe annet å vise til enn en fortid i kriminalitet. Da han grep dette med troen på Jesus, skjønte han at det lå frelse, håp og glede foran ham. Han visste at han trengte denne hjelpen.

Men tenk på meg. Jeg ble opplært fra jeg var liten til å leve som en gentleman, at mitt ord skulle være å stole på, at jeg skulle leve et anstendig og kristelig liv. Jeg dro til Oxford, tok mine eksamener og fikk stilling som dommer. Det var ikke noe annet enn Guds nåde som kunne få meg til å innrømme at jeg er en synder på linje med den raneren. Det trengtes mye mer nåde for å tilgi meg all min stolthet og selvbedrag. Gud måtte arbeide mye med meg for å få meg til å innse at jeg i hans øyne ikke er noe bedre enn den kriminelle mannen som jeg dømte til fengselsstraff. Gud skjenker nåde bare til dem som ser sin synd og trenger all Guds miskunnhet. Det satt langt inne hos en selvrettferdig person som meg,» sa dommeren.

I Bibelen får vi denne oppmuntringen: «Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv.»